«Jeg vil kjempe videre for de som ikke er her i dag»

Da hun var 9 år, sto hun på landsiden og så mot Utøya mens skuddene gjallet. I dag er hun engasjert i AUF.  Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Jeg var 9 år da det smalt. Familien min var på ferie, på vei sørover i bilen. Da vi tok en pause på Hønefoss for å spise middag, viste TV-skjermen i restauranten bilder og videoer av et totalskadd regjeringskvartal. Jeg merket at mamma og pappa ble bekymret, men jeg forsto ikke alvoret. Jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg tenkte mer på hvor fornøyd jeg var med at jeg hadde fått kjøpt meg et nytt par med gull Adidas-sko.

Vi kjørte videre fra Hønefoss. Så ble det bomstopp, og vi ble stående i bilkø. Var det folk som badet med klær på? Mamma reagerte. Over oss fløy helikoptre. Så kom skuddene. Vi gikk ut av bilen for å se hva som skjedde, og sammen ble vi stående å se ut på Utøya. Ved siden av oss sto en mann med kikkert, han fortalte at det var en mann som skjøt på øya. Da mamma hørte dette, dro hun meg inn i bilen igjen. Vi skrudde på radioen, der det ble meldt om skyting på Utøya.

I nærheten bodde noen vi kjente, og derfra så vi på nyhetene, vi fulgte livebilder fra Utøya. Først da forsto jeg noe av alvoret. Jeg så ungdom som bare var noen år eldre enn meg. Redde og skadet.

Se panelsamtalen: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli

LES OGSÅ: Røyken har lagt seg i Washington – snart er det vår tur

I dag får jeg frysninger av å tenke tilbake. Nå vet jeg mer om hva som skjedde, og hvorfor det skjedde. For ti år siden visste jeg lite om Arbeiderpartiet og AUF. Jeg visste ikke hva som drev terroristen. Men i årene etter ville jeg forstå og virkelig sette meg inn i det.

Vi snakket ikke særlig mye om politikk da jeg vokste opp, i alle fall ikke slik jeg husker det. Så ble jeg selv engasjert. Først ble jeg med i ungdommens bystyre i Trondheim. Der fikk jeg se hvordan man kan påvirke politikken som igjen former byen vår. Jeg meldte meg inn i AUF i 2018, og har vært aktiv der siden. I 2019 var jeg på min første sommerleir på Utøya. Jeg gruet meg og gledet meg. Da jeg så over på øya for første gang siden 2011, tenkte jeg tilbake på 22. juli, da jeg sto der med familien min. Jeg tenkte på hvor forferdelig de som var der ute den dagen, hadde det. Jeg fikk en liten klump i magen i det vi tok båten over første gang. Men da jeg gikk i land, ble jeg møtt av smilende mennesker og god stemning. Klumpen forsvant.

Spilte terroren en rolle i valget mitt om å bli med i AUF? Kanskje. Etter at jeg gikk inn i ungdomspolitikken, ble jeg enda mer sikker på at dette valget er rett for meg.

Jeg vil kjempe videre for de som ikke er her i dag.

Vi må aldri stoppe å snakke om terroren som skjedde 22. juli. Vi må aldri glemme de unge stemmene som gikk tapt. Vi må aldri la hat og høyreekstremisme seire.

Aldri tie, aldri glemme.

LES OGSÅ: Daniel Johansen: Drapene vi ikke ville se

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Hei! Vi har stengt av kommentarfeltet. Send ditt debattinnlegg til debatt@adresseavisen.no dersom du ønsker å svare på denne teksten. Vh, debattredaksjonen

På forsiden nå