De siste ti årene har jeg lært at det er mulig å svare på hat med kjærlighet

Sonia Ahmadi lærte at det går an å møte hat med kjærlighet etter 22. juli. Bildet er tatt mens det var ett minutt i stillhet på torget i Trondheim for de omkomne etter bomben i regjeringskvartalet og i massakren på Utøya. noen dager etter terrorangrepet.   Foto: Ned Alley / NTB

Saken oppdateres.

Fredag 22.juli 2011, dagen som endret Norges historie, var jeg på besøk hos naboen min som også var flyktning fra Afghanistan. Jeg hadde bodd i Norge i knapt tre år. Rundt kl.15:30 ringte mannen til naboen min og fortalte om en bombeeksplosjon i Oslo. I all hast slo vi på TV og så på kaoset og ødeleggelsene i Regjeringskvartalet. Norsken min var ikke god nok til å forstå alt det som ble sagt, men den var god nok til å forstå alvorlighetsgraden på tragedien. Frykten tok over hele kroppen. Med tårefylte øyne, skjelvende hender, kalde føtter, og en så rask og høy hjertebank at det føltes som om jeg kom til å bli døv, gikk jeg hjem. Med blekt ansikt så jeg meg selv i speilet i korridoren og tenkte, «Skal det bli krig her også?». Jeg har opplevd krig som barn i Afghanistan, og den opplevelsen unner jeg ikke min verste fiende.

LES OGSÅ: 10 år har gått siden Utøya: "På nytt følte jeg meg forfulgt, og det mens jeg var på mitt mest sårbare."

Jeg fulgte nyhetene sekund for sekund. Etter den tragiske meldingen om skytningene på Utøya ble frykten enda verre. Jeg hadde ikke bodd her lenge nok til å kunne språket perfekt, men jeg hadde bodd lenge nok til at Norge hadde blitt mitt nye hjem, og Norges sorg ble også min sorg.

I dagene som fulgte, opplevde jeg en berg- og dalbane av følelser; frykt, sorg, tristhet, skuffelse, og så håp. Den mest forbausende for meg var måten det norske folk samlet seg og svarte på tragedien. Etter det verste terrorangrepet i Norge etter andre verdenskrig, der til sammen 77 personer ble drept og mange hardt skadd, samlet det norske folk seg. Over hele landet og gikk i tog med røde og hvite roser i hendene for å minnes ofrene. De svarte på hat med mer kjærlighet, og terror med mer demokrati. Jens Stoltenberg, som var Norges daværende statsminister, sa i talen sin, «Det blir et Norge før og et etter 22.juli. Men hvilket Norge bestemmer vi selv». Folk ble oppfordret til inkludering, samhold, toleranse, og mer engasjement. «Tenk om det går an å svare på noe så forferdelig med kjærlighet, fred og mer demokrati?», tenkte jeg.

I de ti årene etter terrorangrepet har hendelsene blitt analysert fra ulike perspektiver, og det har trolig kommet mange lærdommer. Hovedfokuset har vært på å forebygge at noe sånt skjer igjen. Dette er noe vi alle har et ansvar for. 22. juli er et sår som vil aldri gro og ofrene skal aldri glemmes. Derfor er det viktig at hver av oss bidrar med noe som kan gjøre det norske flerkulturelle samfunnet mer inkluderende og mindre polarisert. Prisen å betale for hatytring, utenforskap, og polarisering kan være ekstremt stor for oss alle.

I de siste ti årene har jeg også lært at det er mulig å svare på hat med kjærlighet. Smertene jeg bærer fra krigsopplevelser vil kanskje aldri forsvinne. Det samme gjelder nok smertene 22.juli har gitt Norge. Jeg har valgt å bruke smertene mine som motivasjon for å gjøre noe bra for det landet som har gitt meg respekt og en følelse av tilhørighet. Og for å gjøre noe bra for folk som er i samme situasjon som jeg en gang var i. Jeg har derfor valgt å kjempe for mangfold og inkludering. Jeg mener at vi har et ansvar for å skape et felleskap der alle føler seg inkludert, og føler at de blir hørt, sett og tatt vare på. Et felleskap der multikulturismen og mangfoldet ses på som en verdi og ikke en trussel. På denne måten kan vi bidra til at 22.juli aldri skjer igjen!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

På forsiden nå