Det skurrer mellom folk og kirke

Strinda kirke. Vi har besøkt de 10 mest populære kirkene å gifte seg i, i Trondheim.  Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Årets Olavsfest gir rom i Kirkehagen 31. juli til å reflektere over temaet «Gjør folkekirken samfunnet rikere?» Den norske kirkes toppledelse, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, skal svare på om kirken fortsatt vil være til stede over hele landet som før. «Folkekirke» betyr at kirken er åpen for alle og at det ikke finnes strenge sanksjoner for å hindre tilhørighet til kirken. Den norske kirke (Dnk) kan kalles en livsløpskirke. Styrket av nasjonale oppgaver og med kirkebygg som er med på å definere hva det vil si å være ei norsk bygd, har Dnk beholdt sin symboltunge funksjon.

Les mer om Olavsfest her!

Men ting endrer seg. Medlemstall og oppslutning om riter og gudstjenester svekkes. Lokalt deltar ikke kirken lenger på arenaer der det var selvsagt at den var med for bare få år siden. Det er kanskje ikke mye man fra kirkens side kan gjøre for å motvirke «utviklingen».

Men min påstand er at Dnk´s lederskap selv har bidratt til at det skurrer mellom folkekirken og folket. Jeg har vært prest i denne kirken i 40 år. Og de siste 10-15 årene har jeg jevnlig hørt hjertesukkene fra folket i folkekirken: «Det er så mange forandringer, jeg føler meg ikke hjemme her lenger.» Har da barnetroen - som er folkekirkens diamant - mistet den rammen den kan leve innenfor? Jeg har behov for å uttrykke den sorg jeg som prest har følt på, med det som er skjedd. Folk flest trenger ikke forlate kirken når kirken uansett forlater dem. Hva mener jeg med det?

LES OGSÅ: Min hjertesak: Dette er drømmekirken for meg

«Kirken har tatt salmene jeg lærte i min barndom.» De ukjente salmene er en gjenganger blant folk jeg møter. Det første de forteller når de har vært i dåp ett eller annet sted, er at det knapt ble sunget en eneste kjent salme under gudstjenesten. Jeg har sett behov for å annonsere med «salmegaranti» i gudstjenestelista.

«De tok liturgien jeg en gang var fortrolig med.» Om syndsbekjennelsen kommer her eller der, er underordnet. Men melodiene på liturgiledd der menigheten skal delta, må være kjente og de mest sentrale ledd må være mulig å lese sammen med presten, uten jevnlig å bli presentert for nytt og ordrikt stoff. Da den bortkomne sønn kom hjem til sin far, regner jeg det som sikkert at sønnen kjente seg igjen når han gikk inn i huset. Men når måten gudstjenesten feires på i Dnk varierer fra gang til gang og fra sted til sted, er det ikke rart at et menneske kan sørge over å ha mistet sitt åndelige hjem.

«De har gitt meg tre versjoner av Fadervår.» Er det noe som knytter folk, tro og kirke sammen, så er det denne bønnen. Fadervår har vært selve definisjonen på barnetroen. «Vi ber Fadervår hver kveld, vi to», sier et eldre ektepar. Du kan være sikker på at de ikke ber den samme versjonen som presten i kirka. Problemet med stadige moderniseringer av Herrens bønn, er at den snart må endres igjen for å være oppdatert mot siste mote blant språklige trendsettere - blant annet diktere og forfattere som bibeloversetterne stolt hyrer inn.

Et gjenkjennelig sted? Medlemsskap i Dnk er tradisjonelt gitt nesten som fødselsgave i Norge og lojaliteten har vært sterk. Jeg ser for meg at de nye generasjonene ikke vil føle den samme tilknytningen. Og på grunn av en svak trosopplæring kan utviklingen snart skyte fart. Jeg håper jeg tar feil. Uansett er det spennende å spørre: Hva vil skje med «Norges folkekirke» (Grunnloven) hvis de som leter, ikke finner et gjenkjennelig sted der de kan si: «Æ har da barnetrua mi, prest.»? Eller enda verre – hvis ingen leter?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå