Afghanistan-veteran: Endte krigen opp for selvrealiseringens skyld?

Afghanistan, på militærspråket kalt et teater. Et land som nå rakner i de få tynne sømmene som enda har holdt stand både mot briter, russere og til sist Nato og dets partnere.

- Sceneteppet har falt og teateret er lukket. Tilbake står bi-rollehaverne - afghanske tolker og andre lokale ansatte. Overlatt til en skjebne noen få Nato-land har innsett realiteten og tatt konsekvensen av, skriver veteran Thomas Andersen. Bildet viser pakistanske soldater som tar imot afghanere som krysset grensen mandag denne uken.   Foto: Jafar Khan

Saken oppdateres.

I dramafaget ville mediebildet vært scenen, afghanerne de erstattelige statistene, og til sist de store militærleirene, steppelandskapet og de små landsbyene kulisser for hele skuespillet.

I hovedrollen fant vi ISAF-soldaten som med ungt overmot kunne konstatere at «dette er hva vi har trent for - endelig kan jeg få utøve ferdighetene mine på ekte, liksom». Krigen som aldri kom. Den kom bare et annet sted.

I 2011 kunne jeg deployere til min første internasjonale operasjon, i den Nato-ledede koalisjonen ISAF og til den tyske militærleiren Camp Marmal ved byen Mazar-E-Sharif.

Som etterkommer av en tvangsflyttet finnmarking fra 2. verdenskrig, turte jeg aldri å fortelle bestemor at jeg var under kommando av en tysk general. Til det var minnet hennes om konsekvensene av den brente jords taktikk altfor sterk, selv etter nesten 70 år.

LES OGSÅ OM DEBATTANTENS OPPLEVELSER I SØR-SUDAN: Synet som møtte Thomas (38) var forferdelig. Nå hedres han for innsatsen

Det militære engasjementet i Afghanistan satte sitt preg på Forsvaret som organisasjon.

Skulle du ha en sjanse på å få en attraktiv stilling hjemme, avansere i grad eller få skoleplass på en av krigsskolene, var det en klar forventning om at man hadde tikket av internasjonale operasjoner generelt, men Afghanistan spesielt.

Verdien av en tjenesteuttalelse har vel aldri vært høyere, verken før eller etter.

Utdanningsløpet ved befalsskolen jeg jobbet ved hjemme i Norge var fokusert på en sånn-gjør-vi-det-i-Afghanistan-mentalitet. Krig er ferskvare.

På samme måte som Francis Fukuyamas påstand om at den kalde krigens slutt skulle være «The end of History», skulle det tydeligvis ikke komme flere konflikter eller sikkerhetspolitiske utfordringer etter Afghanistan.

Norsk Afghanistan-politikk stadfestet at det skulle være et klart skille mellom det sivile og militære engasjementet. Pikeskoler og kvinners rettigheter var likevel et militært anliggende når det kom til legitimering av tilstedeværelsen i Afghanistan.

Argumentasjonsgrunnlaget for å i det hele tatt være i landet endret seg derfor like ofte som ansvarlige politikere og utskremte generaler svarte på spørsmål om dette.

USA har de siste 20 årene angivelig brukt like mye penger per måned i Afghanistan som det årlige budsjettet for alle FNs fredsbevarende operasjoner utgjør til sammen, cirka 8 milliarder dollar.

Sceneteppet har falt og teateret er lukket.

Tilbake står bi-rollehaverne - afghanske tolker og andre lokale ansatte. Overlatt til en skjebne noen få Nato-land har innsett realiteten og tatt konsekvensen av. Mens jeg har avansert videre i karrierestigen.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå