Kjære redaktør, hvilket parti bør jeg stemme på?

Vel, Kirsti Husby, jeg kunne vel ha spart meg spørsmålet, for du vil nok heller ikke i år gi leserne råd om hva de bør stemme i stortingsvalget. Det er du som sjefredaktør ikke alene om.

13. september 1965: Budskapet til Adresseavisen var ikke til å misforstå. - Foran valget i 2017 ga redaktørene i ti av landets tjue største aviser støtte til bestemte partier eller regjeringsalternativer, skriver debattanten.   Foto: Faksimile Adresseavisen

Saken oppdateres.

Men noen gir råd: Foran valget i 2017 ga redaktørene i ti av landets tjue største aviser støtte til bestemte partier eller regjeringsalternativer, ifølge en artikkel i Klassekampen. Det gjaldt blant annet Dagsavisen, Klassekampen og Hamar Arbeiderblad som anbefalte rødgrønt, mens Vårt Land pekte på «de tre sentrumspartiene». Man kan hevde at også Aftenposten og Stavanger Aftenblad ga sine lesere en pekepinn, ifølge Klassekampens gjennomgang. Det betyr at blant annet redaktørene i VG og Dagbladet gjorde som deg, Kirsti Husby.

Politisk redaktør Siv Sandvik følger valgkampen tett. Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Valg 2021: Les alle innleggene i debattserien #minvalgkampsak.

Slik har det ikke alltid vært, men ingen savner vel partiaviser med politikere som redaktører, og som angivelig kunne redigerte avisa fra Stortinget. Og Adresseavisen var i prinsippet ikke noe unntak; for tretti år siden satt sjefredaktøren i bystyret for Høyre. Nå er de formelle båndene mellom partiet og Adressa for lengst brutt, og motstridende leserinnlegg tyder på at avisa er i partipolitisk balanse. Det mener tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per E. Kokkvold, ikke bør være mål for redaktører, for «Når sterke politiske standpunkter kan tenkes å irritere mange lesere, ofrer (redaktørene) heller noen meninger enn noen lesere og nøyer seg med å si: Bruk stemmeretten!». Dette skyldes at redaktørene tror «uavhengighet betyr nøytralitet». Kokkvold om det!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Hvorvidt en avis bør anbefale et bestemt parti ved valg, er del av en prinsipiell debatt i USA på 1920-tallet som hellet mot at det tjener demokratiet om pressen deltar aktivt i politiske prosesser. Det gjorde partiavisene etter krigen til de grader, men reaksjonen hos pressen etter løsrivelsen på 1980-tallet var entydig: Det var ikke grenser for hvor «nøytrale» de skulle være, selv Galluptallene ble gjengitt uten kommentarer! (The Times They Are A Changin’.) Så kom en maktutredning som tilskrev mediene politisk innflytelse ved sin dagsordenfunksjon: De serverte politikerne sakene de skulle være opptatt av. Det ga dagspressen en boost - for så å bli tatt ned igjen av en forsker (og journalist) som «viste» at mediene lå under for «kildenes tyranni»; de ble styrt av en institusjonell elite.

I dette tiåret mistet NRK sitt monopol og vi fikk nye radio- og TV-kanaler. Det førte til at avisene tapte kampen om nyheter mot etermediene, og de gikk over til å mene noe om det som allerede sto på politikernes dagsorden, i stedet for å sette den. Dette var både raskere og billigere, og avisene hadde tatt steget fra «partipresse til seddelpresse».

«Nå må du snu, Grete» var oppfordringen rettet til justisminister Faremo på en forside til Dagbladet i 1993 (om hjemsending av kosovoalbanere) signert sjefredaktøren. Dette var noe nytt og for mange uhørt, og skapte debatt i pressekretser om mediene burde gå direkte inn i politiske stridssaker. Svaret ble et betinget ja til «re-politisering» av mediene. Og den skjedde gradvis og mest synbart i NRK og TV2 som etablerte sine pooler med eksterne eksperter rundt et fåtall ansatte med den beskjedne tittelen «kommentator». (Hvorfor ikke «influenser»?)

Blant de første til å problematisere dette offentlig, var Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken som i 2008 skrev essayet «Kommentariatets diktatur». De var kritiske til bl.a. at politikk ble presentert som et spill, og fikk støtte fra Fredrik W. Thue, i dag leder Senter for profesjonsstudier. Han omtalte kommentatorene som en gruppe som ikke fyller sentrale profesjonskrav, de er amatører med mye politisk makt. At de ikke fyller formelle krav, er uvesentlig, og grunnfjellet i vårt folkestyre er jo amatører. Men eksperter har uansett overbevisningskraft, ikke minst på TV, og utfordringen for redaksjonene er å få til et balansert utvalg over tid. Her har avisene en salomonisk løsning: De kan gjøre leserne oppmerksom på at avisen ikke hefter for kommentatorenes meninger, heller ikke de fast ansattes.

I en historikk over pressens normative bidrag til samfunnsdebatten, kan det virke apologetisk å trekke fram sosiale medier. Men de har vært viktige plattformer for #metoo, BLM og andre politisk-sosiale bevegelser. Onde tunger mener de ikke-redigerte mediene har redigert de redigerte mediene i flere år!

Jeg har tidligere stemt på fem ulike partier fra SF til Høyre. Et fåtall enkeltsaker har vært avgjørende, og jeg har valgt det partiet som «eide» sakene mine og som ventelig vil jobbe for dem etter valget. Men i år er det åpent i begge ender av valgprosessen: Sakseierskapene er ikke lenger til å stole på, det skyldes trolig at distriktaksen lenge var så dominerende. Når det i tillegg er uklart hva som er regjeringsalternativene, så blir situasjonen dobbelt kaotisk. En statsvitenskapelig sannhet er at velgere i sterk tvil/krysspress, gjerne lar være å stemme – det er et dårlig valg! Men politikerne selv må ikke bidra til usikkerhet, som da Venstres partileder Guri Melby nylig sa at hun ikke vil utelukke samarbeid med de rødgrønne i framtida (når er det?), mens nestleder Sveinung Rotevatn twitret (23. august.): «Hei, folkens: Ikkje stem på AP.» Det minner meg om totningen Even Brattbakken (alias Halvdan Hegtun) som sa at «Naboen og je er begge Venstrefolk, og vi er følgelig langt fra hverandre politisk.»

Så, Kirsti Husby, uten ditt konkrete råd om min viktigste demokratiske handling, får jeg lytte til et generelt råd fra poetokratiet: «Den som ikke er radikal som ung, den har intet hjerte, den som ikke er konservativ som voksen, har ingen hjerne.» (Arnulf Øverland).

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå