Barna som ikke høres

Denne valgkampen er en sterk påminnelse om at politikernes viktigste oppgave er å lytte aller mest til stemmene som nesten ikke høres.

Øyvind Håbrekke  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

«Hva vil stortingskandidatene i Trøndelag med barnevernet?», spør politisk redaktør i Adressa Siv Sandvik. Jeg takker for utfordringen, men også for at Sandvik setter søkelyset på en viktig gruppe mennesker som har havnet i skyggen av andre i valgkampen.

Siv Sandvik har rett i at valgkampens «nådeløse logikk» tilsier at konfliktsaker og saker som angår store velgergrupper når lettere opp. Det må både mediene og vi som politikere ta innover oss.

KrF har med barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad i spissen gitt barnevernet et løft ved å legge fram en ny barnevernslov. Med den nye loven styrker vi barnevernet ved høyere kvalitet, rettsikkerheten for barn og familier bedres, og ved økte krav til kompetanse hos de ansatte.

LES SIV SANDVIK: De sårbare barna er fortsatt sårbare. Vi har bare sluttet å snakke om dem


Både denne nye loven og barnevernsreformen som regjeringen tidligere har lagt frem har fått bred tilslutning fra de andre partiene i Stortinget.

Bred tilslutning er bra for barnevernet, men paradoksalt nok ikke bare positivt for den offentlige oppmerksomheten om barnevernet. Nettopp på grunn av den logikken Sandvik peker på. Kanskje bør både medier og ikke minst vi politikere, anstrenge oss mer for også å løfte viktige samtaler om verdispørsmål som ikke har sterke konfliktlinjer.

Da jeg stilte til valg som toppkandidat for første gang, i 2009, gjorde jeg barnevernet til en av mine viktigste saker. Det var Adresseavisens journalister Mari By Rise og Lajla Ellingsen sitt grundige arbeid som fikk meg til å «våkne» og se behovet for å løfte barnevernet. Det ledet også til at dette ble en av mine hovedsaker i de påfølgende fire år i Stortingets familie- og kulturkomité.

LES OGSÅ: Åpen, kompetent og modig – også når folk ber om innsyn

Jeg lanserte begrepet full barnevernsdekning og full fosterhjemsdekning, som en parallell til målet om full barnehagedekning. Jeg «gikk i krigen» for større bevilgninger og økt bemanning i barnevernet.

De som leser mine innlegg i Stortingets referater for stortingsperioden 2009-2013 vil se at jeg gradvis endret fokus. Etter mange lange møter og samtaler med ulike deler av barnevernet og de berørte, måtte jeg innse at det er flere og kanskje enda viktigere spørsmål å stille enn det som gjelder økte bevilgninger og økt bemanning.

Hvor skal terskelen for tiltak fra barnevernet ligge? Hvor mange familier skal barnevernet hjelpe med lette tiltak og hvor mye ressurser skal vi sette inn på de som trenger hjelpen aller mest? Sprer vi ressursene på mange som trenger litt hjelp, mens vi ikke makter å stille opp fordi som trenger det aller mest?

«I Norge har barnevernet som samfunnsmandat å sikre alle barn en god oppvekst», skriver dosent ved NTNU, Inge Kvaran (Adressa 3.9). Jeg foretrekker å bruke lovens formulering om at barnevernet skal «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.»

Og akkurat i denne nyansen ligger kanskje enda et viktig spørsmål å diskutere. Som familier og foreldre er vi ulike og ingen av oss er feilfrie. De fleste barn vokser derfor opp med forhold som ut fra en eller annen norm må beskrives som ikke optimale. Hvor skal grensen gå før samfunnet setter inn tiltak? Hvor mye «slakk» skal vi tåle og hvor mye av hjelp og støtte skal vi overlate til frivilligheten, naboer og lokalsamfunn? Hvor mange familier er det realistisk at barnevernet skal kunne hjelpe med nok ressurser og høy kvalitet?

Er det akseptabelt at barn flyttes mange ganger under barnevernets omsorg? Hva betyr det for et barn som etter gjentatte flyttinger går ut i voksenlivet og har lært at man ikke kan stole på noen? Som far makter jeg knapt å tenke tanken helt ut. Hvor mange flyttinger kan man gjennomføre og hvor mange millioner kroner kan brukes på en plassering før vi må spørre oss om de samme ressursene kunne vært anvendt bedre overfor en samlet familie?

Noen vil da skyte inn at det allerede er mange barn som burde vært tatt ut av hjemmet som ikke blir det, på grunn av manglende ressurser i barnevernet. Det tror jeg er riktig, men det er ingen motsetning mellom å erkjenne det og å stille spørsmålet ovenfor.

Min opplevelse er at det er et kunstig skille mellom fag og politikk i barnevernet. Politikerne har i for liten grad evnet å gå dypere ned i tjenestens innhold. Her er det mange spørsmål som hører hjemme på politikernes bord og i en bred samfunnsdebatt.

Det aller viktigste er å forebygge. Det jeg har vært mest opptatt av å formidle i denne valgkampen, er hvordan vi kan føre en familiepolitikk som gir grunnlag for en god oppvekst og som forebygger problemer som senere krever «reparasjon» og tiltak.

Jeg er enig med Kvaran i at å jobbe i barnevernet kan være den vanskeligste jobben man kan ha. Barnevernsansatte gjør hver dag en fantastisk jobb og de fortjener vår støtte. Det er behov for økte ressurser og mer bemanning.

Men la oss heller ikke stoppe samtalen der. Vi må gå dypere inn i diskusjonen, av hensyn til barna.

De siste ukene har jeg deltatt i mange debatter arrangert av interesseorganisasjoner, og jeg har blitt intervjuet av mange journalister om aktuelle saker. Denne valgkampen er en sterk påminnelse om at politikernes viktigste oppgave, er å lytte aller mest til stemmene som nesten ikke høres, fordi de ikke har lobbyister eller store velgergrupper i ryggen.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå