Hva mener vi med lek i skolen?

Førsteklassinger ved Kattem skole. - Våre erfaringer og vår pågående forskning tyder på at det er stor variasjon i hva vi mener når vi snakker om lek, skriver debattantene.   Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Et nytt skoleår er nå inne i sin fjerde uke, og mange fem- og seksåringer gjør sine første erfaringer med hva skolen er. Dette er andre året under gjeldende læreplan, Kunnskapsløftet 2020. Skoler landet rundt arbeider nå med å finne ut hva skolen skal være etter den såkalte fagfornyelsen. En felles utfordring handler om lek.

I lanseringen av ny læreplan trakk daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) frem at «for de yngste barna legger vi mer vekt på lek og læring gjennom lek». En slik anerkjennelse av lekens betydning for de yngste barna ble tatt godt imot av mange lærere, foreldre og forskere. Samtidig stilles kritiske spørsmål til hva det i praksis innebærer at skolen skal legge mer vekt på lek.

LES OGSÅ: Vil la skolebarna leke mye mer

Hvorvidt Sanners lovnad om mer lek for de yngste i skolen vil innfris vet vi foreløpig lite om. En forelder ga nylig klart uttrykk for at barna opplever å bli holdt for narr når lærerne lover dem mye lek i skolen i et innlegg hos NRK Ytring. Det er en sterk påstand. Samtidig er den nok ikke ubegrunnet om vi ser saken fra barn og foreldres perspektiv. For, hva snakker vi om når vi snakker om lek i skolen? Våre erfaringer og vår pågående forskning tyder på at det er stor variasjon i hva vi mener når vi snakker om lek.

Det er vanskelig, og kanskje ikke ønskelig, å gi en klar definisjon på hva lek er. I norsk skole har lek historisk vært ansett både som rekreasjon og som pedagogisk virkemiddel, men med ujevn betoning. I dag fremmer mange utdanningspolitikere og forskere ideen om lek som pedagogisk virkemiddel for faglig, akademisk læring. De ønsker seg en forening av lek og læring i skolen. Den hverdagslige oppfatningen av lek som rekreasjon og frihet fra voksenstyring kommer i bakgrunnen.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Jeg skjemmes, men jeg har blitt leksemotstander

Friminuttet er et konkret eksempel på tid avsatt til barns lek som rekreasjon. På vår nærskole har førsteklassingene i dag ett friminutt i løpet av skoledagen som starter 08.15 og slutter 13.30. I internasjonal lekforskning snakker man nå om «friminuttets død» og det vurderes som en tragedie. På samme tid ser vi at noen skoler setter lek på timeplanen eller lar den inngå som del i undervisningstiden. For eksempel praktiserer skoler ulike former for stasjonsarbeid, og en stasjon kalles gjerne lek. Det er uklart hvorvidt barna oppfatter dette som lek. Forskning antyder at barna assosierer det de gjør i friminutt og SFO med lek, mens lærerstyrte aktiviteter eller undervisning oppfattes som arbeid.

LES OGSÅ: DEBATT: Hvorfor vil ikke flere bli lærer etter «lærerløftet»?

Den hverdagslige leken. Når foreldre mener at barna blir lurt av lærere som lover dem masse lek kan det bero på ulike oppfatninger av hva lek er. Når mange barn og foreldre snakker om lek i skolen synes det som om de snakker om den hverdagslige, spontane leken, den leken barna drev med i barnehagen og som kjennetegnes av barns egne påfunn, av glede og selvforglemmelse.

Det er ikke en entydig forståelse av lek i Fagfornyelsen. Den viderefører tradisjonen med lek som rekreasjon og gir føringer om en skole med plass til barns spontane lek. Læreplanhistorien viser imidlertid at det ofte er stor avstand mellom intensjon og realitet. For at det skal skapes plass for barns spontane lek i skolen kan det være nyttig for skolene å invitere til dialog og lytte til barn og foreldres syn på hva lek i skolen kan være.

Politisk redaktør Siv Sandvik følger valgkampen tett. Abonner på hennes nyhetsbrev her!

På forsiden nå