Pia Olden, du var respektfull venn med hesten din i liv og død

Skapte debatt: Pia postet et innlegg som skapte mye debatt. I dette innlegget får hun støtte.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Det gjør vondt å lese om de vedvarende problemene du fikk etter at du la ut en post om middagen du spiste (Adressa 7. september). Du spiste kjøtt av en hest du hadde eid og respektert. Jeg synes du gir uttrykk for en bærekraftig økologisk filosofi når du påpeker problemet med at vi menneskeliggjør dyrene rundt oss, og heller vil begrave kjøttet enn å spise det. Du viser respekt for det levende livet rundt deg, og takknemlighet for at hesten kunne bli mat etter at dens gode liv - og en sluttfase i smerte - var over.

LES OGSÅ: Pia ble hetset da hun spiste sin egen hest

Intervjuet med deg får meg til å tenke på den australske økologiske filosofen Val Plummer, som skriver om hvordan alt liv handler om resirkulering. Det er ikke bare vi som lever av å spise andre organismer. Tusenvis av bakteriearter lever i symbiose inni oss mens vi ennå er i live. De aller fleste av oss kan ta livet av en organisme og spise den, for eksempel ved å høste en levende blomkål. Under seks fot jord kan jeg bli næring for en blomkål, for gresset over graven og jeg blir garantert mat for mark og biller.

Jeg kan bli spist av en krokodille om jeg ikke holder meg unna. Jeg kan bli bitt av en hoggorm, skadet av en slagbjørn, eller bare få et illebefinnende, falle om og bli liggende ubeskyttet i utmark. Etter hvert vil jeg bli spist av et mangfold av dyr. Menneskene er en del av næringskjeden og sånn er det bare. Liv resirkuleres. Det gir ikke menneskene rett til å behandle sine medskapninger uten å ta etiske hensyn. Vi bør for eksempel være kritiske til grådig og kapitalsterk internasjonal kjøttindustri, og generelt dårlig behandling av dyr.

LES OGSÅ: Kjøttdebatt og politikk

Du formidler både takknemlighet og respekt for dyr, og intervjuet med deg gir historisk gjenklang i Lørdagsstubben «Kjærringa og grisen»av Alf Prøysen (1956):

«Og i dag ska grisen slaktes, det er så vondt å tenkje på, den har vøri som en onge ifrå fysste dagen, og nå er det slutt. Å nei da, itte helt slutt. Bærre vent nå, tel slakteræn har gjort sitt. Det får itte hjelpe om kjærringa gret og hell seg for øra når hu hører smellet. I mårå flyg hu rundt i æille hus og fortæl å tung grisen var. Og så god ribbe har hu aldri hatt. Og så fint flesk. Og så fin sylte. For kjærringa og grisen er venner i liv og død».

LES OGSÅ: Jeg gråter for bonden – og jeg gråter for dyra

Du var også respektfull venn med hesten din i liv og død, og fortjener selv respekt fra oss andre. Her har du i alle fall uttrykk for min.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå