Norsk lederskap i havrommet

Tore O. Sandvik nevnes av mange som en mulig statsråd i en ny regjering. - Spørsmålet er om ikke Norge trenger et mer ambisiøst og mektig departement som både kan forvalte fiskeri- og havbrukspolitikken, men også ta ansvar for å realisere ambisjonene om Norge som en ledende havnasjon? spør han i dette debattinnlegget.   Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Norge er en havnasjon. Våre havområder er sju ganger større enn landområdet. På flere områder er vi en stormakt i det vi kaller havrommet – som omfatter overflaten, vannsøylen, havbunnen og det som er under havbunnen. Samtidig ligger vil slik til at vi har en uunngåelig viktig geopolitisk rolle. Dette siste gjør oss også sårbare – inneklemt blant stormakter som agerer ut ifra egne makt-, ressurs- og sikkerhetspolitiske interesser.

Norges eksportinntekter domineres av våre havnæringer. Enten det er innen de maritime-, marine- eller offshore-næringene. Vi har et verdensledende forvaltningsregime som balanserer hensynet til miljø og bærekraft med næringsinteressene. Samtidig har vi også forsknings- og teknologimiljøer i flere byer som ligger i front av kunnskapsutviklingen og forståelsen av våre enorme havområder, og det er bred politisk enighet om å realisere Ocean Space Centre i Trondheim for 7 milliarder kroner.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Det kan derfor være grunn til å spørre om Norge er tjent med at Fiskeridepartementet innenriks ble redusert til en liten filial i Næringsdepartementet av Erna Solberg, mens vi utenriks er en stormakt på området. Havsatsingene er også fragmentert på flere departement, med uklart lederskap og koordinering på avgjørende politikkområder, om Norge skal ikle seg den ledertrøya vår posisjon, vår beliggenhet, våre ressurser og geopolitiske rolle tilsier. Spørsmålet er om ikke Norge trenger et mer ambisiøst og mektig departement som både kan forvalte fiskeri- og havbrukspolitikken, men også ta ansvar for å realisere ambisjonene om Norge som en ledende havnasjon? Tidligere Fylkesmann og departementsråd i Fiskeri- og kystdepartementet, Jørn Krog, var opptatt av dette helt fram til sin død i 2015. Han var oppriktig fortvilt over mangelen på strategisk helhetstenkning som lå bak filialiseringen av Fiskeridepartementet, istedenfor å bygge et sterkere departement som kunne romme Norges rolle, ansvar og ambisjoner i havrommet.

Det er økende sikkerhetspolitisk oppmerksomhet på «alle de syv hav». I forrige uke etablerte Australia, USA og Storbritannia en ny forsvarsallianse (AUKUS) i kjølvannet av at Storbritannia bidro sterkt til at Australia brøt kontrakten om å kjøpe dieseldrevne ubåter til over en halv billion kroner fra Frankrike (som ble rasende), for isteden å kjøpe atomdrevne ubåter fra USA. Dette er verdt å merke seg av flere årsaker:

USA vil ha mer og mer oppmerksomhet rettet mot Stillehavet for å balansere Kinas enorme oppbygging av maritim militær slagkraft. Storbritannia vil spille en mer uavhengig og mer ambisiøs global rolle på verdenshavene etter Brexit.

Både Kina og Russland har uttrykt at de vil investere tungt i utviklingen av nordområdene i årene som kommer, blant annet med etableringen av en nordlig lasterute mellom Asia og Europa via Nord-Øst-passasjen. Russland har allerede trappet opp sin militære tilstedeværelse i Nord.

USA har svart med strategien «A Blue Arctic», hvor man har signalisert at de vil ta opp kampen med Russland, og til dels Kina, om innflytelse i nordområdene. Denne strategien innebærer økt amerikansk militær tilstedeværelse i Nordområdene, blant annet gjennom økt patruljering fra den amerikanske marinen.

Med økende oppmerksomhet og sikkerhetspolitisk spenning, må Norge både drive mer aktiv balansepolitikk, godt forankret i NATO, men også vise tilstedeværelse for å synliggjøre at vi tar suvereniteten på alvor. Vitenskapelige ekspedisjoner er for eksempel én måte å markere tilstedeværelse på.

Etter at FNs Kontinentalsokkel-kommisjon i 2009 ga tilslutning til det norske kravet om en utvidet sokkel i Polhavet, har 13 norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, arbeidet med å utvikle et program for utforsking av Polhavet – GoNorth.

Norge har hatt lav aktivitet i dette området siden Fridtjof Nansens sagnomsuste ekspedisjon i 1893-96, og kunnskapen om den nye sokkelen og vannsøylen over er liten.

GoNorth har arbeidet med å utvikle tre forskningstokt for årene 2021, 2023 og 2024. På grunn av pandemien ble det første toktet utsatt til 2022. Nå står hele GoNorth i fare for å strande på grunn av en manglende bevilgning på skarve 15 millioner kroner, som forplanter seg med konsekvenser til alle forskningstoktene i årene som kommer. Sannsynligvis skyldes det en forglemmelse, misforståelse eller manglende strategisk forankring i regjeringen.

Arbeiderpartiet har programfestet ambisjonen om Norge som verdens ledende sjømat- og havnasjon. Jonas Gahr Støre er blant de politikerne som har vist størst interesse og forståelse for ansvaret, utfordringene og mulighetene Norge forvalter i våre enorme havområder. Det trengs et taktskifte etter regjeringene Solberg. Norge må ta lederskap i havrommet, og her deler jeg Jørn Krogs hjertesukk fra 2015 om at en ny regjering bør gripe muligheten, og ikke skusle bort satsingen ved å fragmentere det politiske ansvaret for ambisjonene i havet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå