Fra nok en våkenatt i Ila

Det er ikke noe jeg gjør lett, å ringe til politiet. Det sitter faktisk veldig langt inne å ringe dem for å klage på festbråk, skriver småbarnsmoren i dette innlegget.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Det virker ikke som at de som velger å feste med vinduer på vidt gap til langt på natt hver helg, leser avisa med så mye mediedekning som dette har fått de siste månedene. Derfor vet jeg ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget. Men, noe må man gjøre når man blir holdt våken halve natta mot sin vilje.

Jeg har bodd i Trondheim, nærmere bestemt Ila, i litt over ett år nå, og jeg har ringt til politiet omtrent hver helg jeg er hjemme. For ja, jeg har begynt å reise ut av byen i helgene for å få sove. Vi er mange nå som tåler mer enn det som er sunt. Jeg har ringt politiet i kveld også, men de har nok med bråket på Møllenberg og andre lovbrudd og ulykker og gudene vet hva. Det er ikke noe jeg gjør lett, å ringe til politiet. Det sitter faktisk veldig langt inne å ringe dem for å klage på festbråk, nettopp fordi jeg vet at ressursene ikke strekker til og fordi det faktisk skjer andre ting politiet heller burde og må bruke tida si på.

Det finnes etter hvert ganske mange studier som viser at straff og belønning ikke virker like godt som det for eksempel bevisstgjøring, vise gode eksempler, være forbilder, snakke sammen og prøve forstå hverandres sider av saken gjør. Derfor får dere her et lite innblikk i min hverdag (natt) som småbarnsmor. Jeg har inntrykk av at det bor folk fra de fleste samfunnslag og aldersgrupper i lokalmiljøet. Det er en stor del av grunnen til at jeg ønsker å bo her. Jeg må også «tidlig opp til jobb», som ofte brukes som argument. Men det er ikke dette alene som gjør at jeg blir temmelig utmattet av jevnlige søvnløse netter, påført meg av ubetenksomme (uvitende?) naboer.

Jeg bor alene med to små barn. Når de først sover, sover de seg heldigvis gjennom overraskende mye rart. Selv legger jeg meg gjerne mellom klokka 22 og 23, for å være sikker på at jeg får nok søvn til å kunne fungere helt passe neste dag. Det er fordi jeg vet at når klokka nærmer seg midnatt, så våkner én av ungene (barn, som voksne, går gjennom et antall søvnsykluser i løpet av en natt, og det er individuelt hvor lange hver av disse fasene er). For å unngå at de rekker å våkne altfor mye slik at det blir full fest med en 3-åring og en 7-åring, må jeg være raskt på plass for å hjelpe dem tilbake til søvnen. Dette skjer flere ganger hver natt, hverdag som helg.

LES OGSÅ: – Det som foregår, er psykisk terror

Et konkret eksempel, som er mer regelen enn unntaket: Her om dagen ble jeg holdt våken av roping og høy musikk ut fra åpne vinduer til klokka 02. Klokka 03 våkner den ene av ungene, og har vanskelig for å sovne. Hen ligger og vrir seg en times tid. Barn nummer to kommer like etter at den første endelig sover tungt og godt, og bruker en halvtime på å falle til ro. Og så er det «rise and shine» klokka 06.15. Den som er god i hoderegning kommer da frem til at antall timer søvn ligger på i underkant av tre timer.

Det er ikke bare lite søvn som er problematisk. Etter hvert stiller kroppen seg inn på overlevelsesmodus, og frykter automatisk at det mest sannsynlig blir festing og lite søvn denne helgen også. I tillegg reagerer mange mennesker instinktivt når vi hører noen som skriker og roper. Er det fare på ferde? Blir noen voldtatt, slått ned? For noen av disse skrikene nattetid skjærer ganske langt inn til ryggmargen og skrur på mange sensorer.

LES OGSÅ: Om fyllebråket fra studenter

Bare så det er sagt: Det er ikke et annet sted jeg heller vil bo enn i Ila og Trondheim. For en fantastisk by på så mange måter! Jeg vet det er mange som synes det. Derfor er det så synd at vi ikke kan spille på lag vi som bor her. Ønsker vi monokultur i sentrale strøk? Er det ikke nettopp monokulturer som bidrar til økte sosial forskjeller, økt mistenkeliggjøring og fremmedfrykt?

Polariseringer. Hva vil det gjøre med næringslivet i sentrum om det bare er studenter og unge voksne som blir boende der? Vi bør tillate oss å tenke litt større og lengre enn til at de av oss som blir frarøvet nattesøvn på grunn av tankeløse menneskers høylytte festing, burde «tåle litt støy når man har valgt å bosette seg sentralt». Og ja, jeg har også «valgt å få barn». Takk og pris for fremtiden for landet vårt.

LES OGSÅ: Vi trenger tøffere tiltak mot festbråk

Det er urovekkende mange ganger jeg har hatt lyst til å «blæste» «Puppan t pappa» halv sju lørdag og/eller søndag morgen, for å la de som har holdt meg våken til klokka 03.30 (som var tilfellet i natt) få smake sin egen medisin. Omtanken min for alle andre «vanlige folk» har likevel stoppet meg fra å gjøre det. Og for så vidt også omtanken til de som sover av seg rusen. For så lite søvn unner jeg ikke min verste fiende en gang.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå