Sanser til overs

Innleggsforfatteren hyller høsten og alle inntrykkene, men spør samtidig om vi evner å sanse dem.  Foto: Steinar Leirvik

Saken oppdateres.

Menneskekroppen er underlig. Med hjerne, hjerter og sanser kan vi forholde oss til skaperverk og skapninger rundt oss. Hvis vi vil. Jeg er glad i høsten. Synet av bladene fra store trær på Lademoen, fargerike og spesielle som de er – hvert eneste ett!

LES OGSÅ: Hvor er ipad´n?

Eller lukten av jord eller tang på tur langs Ladestien. Sammen med lyden av en flokk med gjess, en hund, eller barn som leker. Rognebær på tungen, kanelsnurr eller brødskive med brunost gleder smakssansen. Og heldig er den som kan oppleve følelsen ved å ta på et kaldt, mosegrodd berg, et tre med tjukk bark, eller leie på en varm hånd.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Når elendig mental kondis går i arv

Jeg har alle sanser i behold. Sånn noenlunde. Denne høsten gleder det meg enda mer enn før. Fordi jeg ser hvor sårbart livet er. Og hvor sårt sterkt savnet er, når sanser svikter eller noe er borte. Hjernen vår er visst lat av natur. Derfor er såkalte smarttelefoner, også sansenes fiende. I hvert fall for oss som ikke har karakter nok til å legge mobilen vekk. Det blir som å ha sanser til overs! Når skjermen drar nakken nedover og øynene bort fra der jeg faktisk er.

LES OGSÅ: Naturen - tivoli eller tempel?

I stedet kan vi rette ryggen, løfte blikket og møte medmennesker i øyehøyde, samtidig som alle sanser brukes til det de var gitt oss til: Å se og sanse det som finnes i vakre, hverdagslige og storslåtte øyeblikk for alle som kan. Og vil. Akkurat nå.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå