Kommunikasjon og stammespråk

Hvor mange ganger i løpet av et liv må et menneske forholde seg til tingrettens stammespråk? Kanskje to ganger. Er det da så merkelig at jeg strever med å forstå? Spør debattanten.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Jeg har mottatt et brev fra Trøndelag tingrett med overskriften «Orientering til arvinger». Dette i forbindelse med min mors bortgang 25. juli i år. I brevet henvises det til informasjon på www.domstol.no Det står også «ved behov kan vi kontaktes». På nettsiden står det, sitat: «domstolen kan du få veiledning i spørsmål knyttet til arv og skifte. Domstolen vil alltid kunne gi deg rettledning om hvordan du skal gå fram. Tingretten i kommunen der avdøde bodde gir generell informasjon og veiledning om arvespørsmålet.»

LES OGSÅ: Noen ganger glemmer vi hvem vi skriver for

Innholdet i brevet er vanskelig å forstå, og derfor kontakter jeg Trøndelag tingrett. Jeg ønsker å vite om jeg kan få min mors private eiendeler som for eksempel billedalbum/familiebilder uten at jeg må stå til ansvar for eventuell gjeld. Jeg får snakke med en førstekonsulent som snakker fort og mye. Hun benytter ord, uttrykk og begreper som jeg ikke forstår hva betyr. Kanskje ikke så rart fordi det er første gangen jeg må forholde meg til ord som dødsbo, arving, uskiftet bo, privat skifte, uskifte, skifteattest og skifteoppgjør.

For å prøve å forstå, må jeg spørre om det samme flere ganger. Jeg blir forvirret når det svares med «utgangspunktet er det slik, men...». Førstekonsulenten er åpenbart irritert over min manglende evne til å forstå. Hun sier at hun ikke vil snakke mer med meg og slenger på røret. Da har vi snakket sammen i seks minutter.

LES OGSÅ: Språk er makt

Jeg sender en klage på behandlingen jeg fikk til Trøndelag tingrett. Dette fordi jeg opplevde førstekonsulentens oppførsel som krenkende og helt uakseptabel. Vedkommende burde vist empati og forståelse for min situasjon og vært tålmodig. Jeg mottar et standardsvar på klagen fra administrasjonssjefen. Jeg mottar også svar på spørsmålet om å få min mors private eiendeler fra administrasjonssjef og sorenskriver, men blir ikke klokere.

Alle har sitt stammespråk, og det har også Trøndelag tingrett. Stammespråket fungerer utmerket innad i stammen. Skal tingretten kommunisere med noen på utsiden, så må den forholde seg til Lov om språk (språkloven), som sier at: «Det offentlige har en lovfestet plikt til å kommunisere klart. Språket må tilpasses slik at den relevante målgruppen forstår».

Hvor mange ganger i løpet av et liv må et menneske forholde seg til tingrettens stammespråk? Kanskje to ganger. For mitt vedkommende er dette første gang. Er det da så merkelig at jeg strever med å forstå? Offentlige etater glemmer ofte hvem som er målgruppen når det kommuniseres, så her er Trøndelag tingrett i godt selskap. Har Trøndelag tingrett tenkt å tilpasse seg sin målgruppe?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå