Å være eller ikke være – på «legd» på NTNU

Ved mitt institutt er det over dobbelt så mange midlertidige som faste vitenskapelige ansatte. Disse er enten stipendiater eller postdoktorer i det som kalles rekrutteringsstillinger, skriver instituttleder Terese Løvås. Her fra en tidligere samling av NTNUs ferske doktorer.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Som instituttleder på femte året for ett av NTNUs største institutt har jeg måttet forholde meg til problemstillingen Adresseavisen på lederplass berører i sin artikkel 4. november om midlertidighet innenfor akademia. Signe Elisabeth Åsberg uttalte seg om midlertidighetens natur innenfor akademia den 5. november. Jeg vil komme med noen betraktninger sett fra en instituttleders perspektiv.

Innenfor akademia er det et høyt antall helt legitimt midlertidig ansatte. Ved mitt institutt er det over dobbelt så mange midlertidige som faste vitenskapelige ansatte. Disse er enten stipendiater eller postdoktorer i det som kalles rekrutteringsstillinger. Disse stillingene skal i henhold til universitets- og høyskoleloven være tidsbegrensede, og kan kun unntaksvis forlenges.

Men, midlertidigheten lederartikkelen formodentlig referer til, er forskere på midlertidig ekstern finansiering. Forskerstillingene er etter NTNUs styrevedtak i 2018 faste stillinger. De er imidlertid oppsigelige dersom ekstern finansiering uteblir. «Innleide» som nevnes i artikkelen på lederplass må forstås som konsulenter, og er meg bekjent svært uvanlig innen forskning på NTNU.

Hva ligger bak at en arbeidsgiver går til oppsigelse av kompetente forskere og ikke finansierer dem selv? Universitetene har en todelt finansiering. Vi får en gitt bevilgning fra staten og rapporterer til departementet om bruk av denne. I tillegg har vi eksternt finansiert forskningsaktivitet der vi rapporterer til for eksempel Norges forskningsråd.

Adressa hevder at fast ansettelse bør være normen – og det er det allerede for forskere ved NTNU. Om jobben er sikker til tross for varierende ekstern finansiering, er et annet spørsmål. Dersom forskeren skal finansieres av bevilgningen hvis de eksterne midlene opphører, må det vurderes hvilke oppgaver denne kan gjøre.

Å navigere i landskapet av lover og regler i staten, er ikke rett frem. Siden en forsker har kontraktsfestet begrenset undervisning (og kan ved lov ikke få overgang til en annen karrierestige som førsteamanuensis), blir det på sikt et spørsmål om å fordele flere undervisningsoppgaver på de andre fastvitenskapelige. Det er også utfordrende å flytte vedkommende på et annet finansiert prosjekt, kanskje utenfor dennes spisskompetanse. For hvordan påvirker da det muligheten for å kvalifisere seg til andre vitenskapelige stillinger som uten tvil er svært konkurranseutsatt? For ikke å nevne den akademiske friheten.

Da kommer jeg til det jeg mener er det riktige spørsmålet å stille: Hvordan kan vi skape gode karrieremuligheter? Ikke nødvendigvis på NTNU, og heller ikke nødvendigvis innen akademia. Etter mange år som «akademisk nomade» har jeg kjent på usikkerhet i forhold til egen midlertidighet, slik Signe Elisabeth Åsberg beskriver, men også på gleden av å vokse i ny stilling i nye miljøer i inn- og utland.

Det skal ikke være med letthet at universiteter sier opp en høyt kompetent ansatt. De skal først lete aktivt etter annen egnet stilling innenfor egen organisasjon, et virkemiddel NTNU jobber for å styrke, bruke nettverk for å behjelpe kontinuitet og utvikling i den enkeltes karriere – og ikke minst se på disse kompetente forskerne som fremtidig samarbeidspartnere der de ender opp.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå