Ikke alle barn i Norge mottar barnetrygd. I omtrent to av tre kommuner avkorter de barnetrygd mot sosialhjelp. For at barnetrygden skal fungere etter intensjonen, må den reelt sett bidra til å trygge barn og unge økonomisk. Og da gjelder dette så klart alle barn. Det er derfor situasjonen slik den er nå, kjennes så urettferdig. Det er urettferdig fordi det rammer barn og unge som ikke får dekket noen av de mest basale materielle behovene de har.

Det er ekstra urettferdig fordi praksisen er så vilkårlig. Det er kommunen du bor i, som avgjør hvilke barn som får og hvilke som ikke får. Det er åpenbart også urettferdig fordi det blir tydelig at det er foreldrene sine evner eller muligheter til å skaffe seg inntektsgivende arbeid som avgjør hvorvidt barna får økonomisk trygghet eller ikke.

Les flere innlegg fra Adresseavisens skrivekonkurranse her!

Som ung oppfatter jeg dette å være utenforskap satt i system. Normalt sett ville slik behandling framprovosert sinne og protester hos dem det gjelder. I stedet glir det her over i skam. Og da tier de og blir usynlige. Det som er lett å glemme, er at når foreldrene skammer seg, tar det ikke lang tid før også barna begynner å skamme seg. Og da tier de og blir usynlige, de også. Det er kanskje den verste urettferdigheten.

Samfunnet vårt stoler på at de fleste omsorgspersoner vil barna sine vel og vil bruke barnetrygden for å ivareta dem. Vi gir denne tilliten til alle foreldre med daglig omsorg for barn. Alle, unntatt de som mottar sosialhjelp! Til og med barn og unge på institusjoner mottar barnetrygd. Når vi begrunner avkortningen med at ytelsen ikke er «treffsikker» nok til å redusere fattigdom, formidler vi samtidig at disse menneskene ikke kan stoles på. Vi må i stedet lage omveier og andre støtteordninger som, på et vis, skal treffe barna bedre. Dette er umyndiggjørende og diskriminerende.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Norge trenger barn. Men det krever energi å bære fram barn, og det krever enda mer energi å oppfostre dem. Det er arbeid det og, selv om den ikke er lønnet. Mange av oss unge kan ikke, eller vil ikke, ta på oss den jobben. Og de som vil, får statistisk sett færre barn enn det som er nødvendig for at samfunnet skal klare å gå rundt i framtiden. Det er heller ikke slik at alle familier med barn som mottar sosialhjelp, er nødvendigvis tallrike. Barn som får sin barnetrygd stoppet, kommer også fra familier der de er enebarn eller har et søsken til.

Alt dette tyder på at barnetrygd ikke er et særlig godt egnet virkemiddel for å regulere arbeidslinjen eller utfordringer med integrering. Slik jeg oppfatter det, så er barnetrygden blitt innført for å gi alle barn et minimum av økonomisk trygghet nettopp uavhengig av hva slags inntekt deres foreldre klarer å oppdrive på egen hånd. Slik enkelte kommuner misbruker barnas rett til barnetrygd mener jeg er langt over streken urettferdig. Det ser også ut at dette er noe de føler på selv. Flere av ordførerne fra disse kommunene uttrykker i mediene at de ønsker at denne praksisen blir forbudt. Til det vil jeg bare si: Selvsagt, det skulle bare mangle!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe