Litteraturen fra sykesengen

Siv Gøril Brandtzæg, førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap, NTNU  Foto: NTNU

Saken oppdateres.

Hvordan kan litteraturen gjøre oss bedre i stand til å forstå menneskers erfaring med sykdom?

Studenter på allmenn litteraturvitenskap stilte seg dette spørsmålet i høst når de utforsket temaet sykdom og pandemier i moderne litteratur. Det var ikke gitt at dette kurset skulle bli særlig vellykket. Temaet er dystert, og studentene var trøtte av smittevernstiltak. På det første seminaret møttes vi bak munnbind når vi skulle snakke om hvordan den algeriske byen Oran isoleres i Albert Camus’ roman Pesten. Da vi leste Philip Roths polio-roman Nemesis, fulgte flere studenter seminaret fra Zoom fordi de var i karantene. Møtepunktene mellom vår egen hverdag og bøkene vi leste, lå der og dirret mellom oss, og den gjorde alvoret stort. Hva var det så vi fant i sykdomslitteraturen?

LES OGSÅ: Mange av oss har opplevd det å bli bedratt, og enda snakker vi så lite om det.

Den svenske dikteren Harriet Löwenhielm døde av tuberkulose, 31 år gammel. I diktet «Tag mig. – håll mig. – smek mig sakta» bruker hun et enkelt språk for å beskrive ensomheten på dødens terskel:

Gå ej från mig. – Du vill ju stanna,

stanna tills själv jag måste gå?

Lägg din älskade hand på min panna.

Än en liten stund är vi två.

Sykdomslitteraturen gir uttrykk for en kroppslig erfaring, og den går ofte rett på sak, uten omsvøp «I natt skall jag dö,» skriver Löwenhielm. Men hun ber leseren om hjelp til å forstå: «Vart skall jag resa, till vilket land?» I litteraturen utforskes nettopp denne reisen, til det fremmede landet.

LES OGSÅ: - Disse visene var fortidens sosiale medier

Sykdomslitteraturens reise foregår gjerne fra det stedet hvor man nettopp ikke kan røre seg: I senga. Sykeleiet er denne litteraturens viktigste topos (fra gresk: sted). «Jeg ligger til sengs med influensa,» skriver Virginia Woolf i essayet On being ill. Fra sitt begrensede utsyn fra sykesengen ser hun opp i taket, ut av vinduet. Hun opplever å se skyene og trærne som for første gang. Sykdommen skjerper sansene selv om kroppen er skrøpelig, og verden åpner seg og endrer form. Men sykdom kan også begrense og stenge inne: Sanatoriet og hospitalet er to av sykdomslitteraturens andre steder, særlig tilstedeværende i tekster om tuberkulose og lepra. Her handler det om å utestenges fra samfunnet på grunn av smittefare og stigma. Litteraturen evner å beskrive hvordan den syke mister sin menneskelighet i møte med helsevesenet, og den spør hvordan man kan eksistere som syk i en verden hvor det å være frisk er normen. Sykdomslitteraturen spør også hvordan språket skal greie å gripe noe så intimt, kroppslig og opprivende som sykdom?

I essayet Illness as metaphor skriver den amerikanske filosofen og litteraturviteren Susan Sontag om hva man ikke skal gjøre, verken i litteraturen eller i hverdagsspråket, nemlig å bruke ideologiske metaforer. Å snakke om å «tape kampen» mot sykdom, for eksempel, bidrar til å legge skylden på den syke, som slik fremstilles som en tapende part i en menneskeskapt krig. Virginia Woolf ønsket seg et nytt, mer sanselig og primitivt språk for å beskrive sykdom. Men den litterære billedbruken kommer man ikke utenom. Sykdomslitteraturen er full av mer eller mindre treffende metaforer. I kanadiske Emily St. John Mandels dystopiske roman Station 11 beskrives influensa som en «atombombe» som eksploderer over menneskeheten. Et såpass sterkt bilde må til når man tar livet av 99 prosent av jordens befolkning med noe så hverdagslig som et influensavirus.

Vil du vite mer, så kan du komme på Antikvariatet tirsdag kl. 19. Da får du høre studentene som denne høsten har fordypet seg i sykdom som litteratur.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå