Byarkitektens svanesang

Kommuneplanens arealdel bør føres i pennen av kompetente byøkologer – ikke av politikere på gjenvalg eller teknokrater som samarbeider med byens mektigste utbyggere.

  Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

«Med opp mot 3000 tilflyttere til Trondheim hvert år, er det vår oppgave som politikere å tilrettelegge for nye boliger og skape en byutvikling som ivaretar våre grunnleggende samfunnsmessige behov.»

Jeg befinner meg på bydelsmøte for Ladehalvøya, og representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre står sammen om utspillet. De fremstår som noble fanebærere for siste tiårs urbanisering, og snakker begeistret om ingeniørenes innovative evner, og hvordan en fortettingspolitikk lar seg forsvare gjennom en fremsynt styrking av infrastrukturen. Vi må være stolte av bydelen vår. Trondheim er en flott by, og Lade er virkelig noe for seg! Området har et enormt potensial her er det mange fine grøntstrukturer som formelig higer etter å bli en del av Trondheim kommunes transformasjonsplan. Ladehalvøya er en uutnyttet ressurs, og kan, med god politisk styring, bli en del av Trondheims spennende fremtidsvyer.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Ladebekken er, ifølge bystyrerepresentantene, i ferd med å bli et suksessprosjekt: Entreprenørene har klart å bygge både tett og kostnadseffektivt, og kommunen høster godt av både tomtesalg og økonomisk aktivitet i byggeperioden. Vinn-vinn, ifølge byråkratene. Spør man bekken, derimot, vil man få et annet svar. Ladebekken er lagt i rør, og historien om rompetroll, frosk og ørretyngel havner, i likhet med Ormen Lange, stadig dypere i grunnen. Dette er prisen man betaler for fortettingspolitikken. Homo Deus, tenker jeg, og forlater møtet.

Befolkningsveksten og tilrettelegging for denne i Trondheim er en villet politikk, besluttet gjennom de samme organene som også forfekter FNs klimamål, det grønne skiftet og bevaringsstrategiene for natur- og biomangfold. Paradokset er omfattende.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Vi bor riktignok romsligere enn før, men tilgangen til friområder og grønnstrukturer er redusert. En 40 kvadratmeter blokkleilighet vil, satt litt på spissen, ikke være annet enn et sted for søvn og fjernsyn. I det tilstøtende byrommet har fuglesang, løvets rasling og rådyrets støyting blitt erstattet med trafikk og spunting. Livskvaliteten står under press. Man bygger for en gjennomstrømmende bølge av førstegangskjøpere uten økologisk forståelse og tilsynelatende uten estetisk sans. Dette er en primitiv byutvikling, gjort av politikere som ikke forvalter tilliten vår på en langsiktig måte.

Befolkningsstrømmens tilgangen til sentrumsnære boliger burde ikke trumfet naturverdiene:

Trondheim er et økosystem, og menneskene som bor her er kun én av artene. Når rådyrtråkket og økokorridorene på Lade blir sementert, vil det være for sent. Kommuneplanens arealdel bør derfor føres i pennen av kompetente byøkologer - ikke av politikere på gjenvalg eller teknokrater i samarbeid med byens mektigste utbyggere.

At vi alle må ofre noe for at flere skal kunne bosette seg i byen, er åpenbart, men hakket mer fremoverlent vil det være å anerkjenne offeret vi bør gjøre for å være i tråd med bærekraftprinsippene. Sett fra et økologisk perspektiv er det på høy tid å snakke om byens metningspunkt.

Utviklingen av Ladehalvøya gir et smått deprimerende bilde av det moderne menneskets fremferd. Samtidig utgjør det bare en bit av det komplekse helhetsperspektivet. Det handler om å se det store i det små, og ikke diskreditere koblingen mellom destruerte pinnsvinhabitat her hjemme og det globale naturtapet. FNs naturpanel anerkjente i 2019 fem hovedgrunner for våre økologiske utfordringer, hvorav samtlige er menneskeskapte.

Nesten 70 prosent av alle havområder har blitt påvirket av oppdrettsanlegg, skipstrafikk, undervannsgruver eller andre prosjekter, og rundt 50 prosent av jordens naturlige økosystemer har blitt ødelagt i løpet av de siste 50 årene, ifølge FN. Funnene er alarmerende, og gir gjenklang i den politiske diskursen også lokalt. Trondheim er i ferd med å bli en storby, det finnes fortsatt areal, og vi har så smått begynt å bygge i høyden. New York-idealet ligger fortsatt et godt stykke opp og frem, men for det urbane biomangfoldet er vippepunktet allerede nådd.

Vi snakker om fuglenes tilbakegang, men fortrenger dem ved kysten, annekterer de alternative habitatene gjennom utbygging, og monterer skremmedrager og duepigger i kommunal regi. Vi snakker om karbonfangst, men tar ut myr på Tiller og ved Estenstad, og tøyer grensene for «rød strek» og «grønn strek» når skianlegg og næringsbygg presses inn. Vi lar Ladejarlen, Østmarkneset og Ringveskolen forfalle, vi vektlegger budsjettverdi og bygger nytt heller enn å restaurere. Den lokale dugnadsiveren meisles ned, og transformasjonsarkitektene står spørrende tilbake, vel vitende om det positive økonomi-, klima- og økologiregnskapet de har å tilby: De får ikke gjennomslag, til tross for de åpenbare gevinstene.

Vi snakker om matsikkerhet mens vi omdisponerer utmark og jordbruksareal bit for bit. Vi rødlister stadig flere arter, men setter de samme artene under massivt press gjennom menneskelig aktivitet, både i og utenfor byen. Vi utraderer pinnsvin med robotgressklippere og eplehagenedbygging, vi avskjærer økokorridorer og desimerer den lokale rådyrbestanden mens vi forfekter alvoret i de internasjonale miljørapportene.

Det pussige er at kommunen besitter nok økologisk kompetanse til å endre dette, men fortsetter å la eierskapsenheten og næringsinteressene lede an i byutviklinga. Lobbyregisteret uteblir, noe som gjør det vanskelig å gå utviklingspåtrykket etter i sømmene. Klimarapportene tilsidesettes i politikken. Spriket mellom teori og praksis blir nærmest parodisk. Natursørgerne jobber frustrerte videre mot noe som best kan beskrives som en utmattelsesstrategi, og det unge pågangsmotet som tilbyr gratis vedlikehold av trehusene på Østmarka, får hverken takk, innsyn eller transparente svar. Kommunen fremstår, mottoet til tross, verken som «åpen, kompetent, eller modig».

Innskudd i regnskogfond, nasjonalparker og prosjekter for teknologiske energiløsninger blir som desperate øko-alibier å regne når tilsvaret kommer: Fra bystyrets vekstøkonomiske fløy følges Miljøpakkens selvskryt raskt opp med en påpekning av urbaniseringens energieffektivitet. Powerhuset på Brattøra og andre teknologiske månelandinger feires som ambisiøse fallosprosjekt av grønnvaskende byråkrater, men resonnerer dessverre dårlig med det de fleste av oss forbinder med natur.

Den spredte bosettingens tid virker å være en saga blott, og distriktet ser ut til å fungere mer som et storbyens batteri enn noe annet. Vindkraft fra Åfjordheia gir strøm til Teslaer, plusshus og infrastruktur langs Ladebekken: Det finnes knapt ei leirkallgrøft for bikkjene å snuse i, og de siste grusveiene har blitt asfaltert. Alt legges til rette for å gi jobbpendlende elsyklister gode vilkår for opptjening av pensjonspoeng. I et kapitalistisk paradigme er et voksende bruttonasjonalprodukt som suksess å regne, og kanskje er det nettopp slik vi vil ha det? Kanskje er det økologene som strever i bakevja når de forsøker å trekke naturen inn mot bykjernen.

All den tid urbaniseringen er en villet utvikling, må politikerne også erkjenne at vi ikke kan møte det grønne skiftet på en troverdig måte. Vi som befolkning bør også forstå dette: Vi må enten kvitte oss med teknokratiets primitive tankegods, eller vi må slutte å måpe forskrekket til FN-rapportene. Vi kan ikke gjøre begge deler. Trondheim kunne gjort grep for å bli en grønn foregangskommune. Videre fortetting er ikke veien å gå.

Man kunne gitt miljøenheten styringsrett og ansvarliggjort byutviklingen gjennom gode økologiske nettovurderinger. Vi kunne lagt til rette for fuglehekking, klatreplanter og biekolonier ved offentlige bygg, styrket viltpassasjene og laget pinnsvinreservat. Vi kunne hjulpet naturen og styrket det generelle biomangfoldet, vi kunne stagget nedbyggingen og gitt oss selv et pusterom. Vi kunne hedret byarkitektens arv, og opprettholdt både siktlinjer og kulturlandskap. Vi kunne bearbeidet verdisynet vårt heller enn omgivelsene.

Det er en hel rekke ting vi kunne gjort. Dessverre er det langt igjen før vi kan snakke om et reelt grønt skifte og hva dette innebærer av økologisk forståelse. Det er tross alt ikke rådyret som krysser veien. Det er veien som krysser skogen.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå