Ha et godt nok nytt år!

Jeg vil ønske alle et uperfekt, men godt nok latterlig, men også full av latter, inderlig, humrende og underlig 2022! Skriver debattanten i dette innlegget.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Avlyst. Dette er et ord som vi alle har hørt mye i 2020 og 2021. På nyttårsaften sist fredag skulle vi på «Mio, min Mio» på Trøndelag Teater. En time før forestillingen tikket inn en melding: «Dagens forestilling er avlyst grunnet sykdom». Jeg som gledet meg så mye. Jeg begynte faktisk å gråte.

LES OGSÅ: Trønderske nyttårsønsker

I påska skulle vi med hurtigruta til Bergen. Også den turen ble kansellert – på grunn av restriksjoner. Det er så mange ting som har blitt avlyst i 2020 og 2021; konserter, arrangementer, forestillinger. Flere av oss har dessuten opplevd viktige relasjoner gå i oppløsning i løpet av pandemien, det er kanskje det tristeste.

Skuffet. Det er noe vi alle har vært mye i løpet av de siste to årene. Sånne som meg, som lever med kroniske smerter, er vant med at ting blir avlyst. Når kroppen ikke funker, er det mye du ikke kan være med på. Derfor blir det ekstra kjipt at ting blir kansellert når du faktisk er i ok form. Jeg skjuler aldri tårer ved en skuffelse. Jeg skriker. Når ting skjærer seg, klarer jeg ikke å ta på meg et smil og si at: Neimen, dette her går så bra! Jeg blir ofte hissig og grinete. Roper: Dette her er noe dritt! Og legger til hardt russisk bannskap. Men så går det over. Jeg har et temperament som gjør at jeg føler ting intenst med det samme, men så dabber det fort av. Det går ikke lenge før jeg kan flire av hele situasjonen – og meg selv – igjen.

LES OGSÅ: Nytt år - nye sjanser?

Humor. Det er noe jeg vil ta med meg inn i 2022. Det å kunne le av at ting ikke går som planlagt, av andres merkelige påfunn, av min egen utilstrekkelighet og dårskap. Jeg har mye humor, og jeg elsker å flire. Også er det et til egenskap jeg vil gjerne ta med meg inn i det nye året: Tålmodighet.

Uperfekt er mitt motto for 2022. Jeg ble banket inn perfeksjonisme fra den gangen jeg skulle pottetrenes. Det er mange år med perfeksjonisme. Og det å være perfeksjonist er vondt. Jeg vil lære meg å la både meg selv og de tingene jeg lager, være uperfekte. La være å pirke og rette opp småfeil. Ha mot til å vise min sårbarhet, åpne opp om det jeg ikke mestrer eller ikke kan. Streve og etterstrebe litt mindre. Hvile mer. Og la verden være uperfekt og samtidig så smertefullt vakker, nettopp fordi den er som den er.

Jeg vil ønske alle et uperfekt, men godt nok, latterlig, men også full av latter, inderlig, humrende og underlig 2022! En ting kan vi si med sikkerhet, det blir aldri som vi tror eller håper på. Men vi er fortsatt her, vi er ikke avlyst, og heller ikke dette øyeblikket. Og dette er noe jeg kan og vil feire!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå