Mindre tillit til myndighetene bekymrer meg

Det som bekymrer meg aller mest nå, er at så mange ser ut til å ha mistet tilliten til myndighetene. Motstanden og mistilliten øker hos flere,, skriver debattanten.  Foto: ANNIKA BYRDE

Saken oppdateres.

I de siste to årene med pandemi har jeg kjent på mange ulike følelser. Jeg har blant annet vært redd, bekymret, frustrert, irritert, trist, lei, usikker, skuffet, håpefull, takknemlig, stolt, glad og lettet. Følelsen jeg har kjent på aller mest er at jeg er ufattelig heldig. Heldig fordi jeg bor i et av verdens tryggeste land, og fordi jeg stoler på at myndighetene i landet vårt gjør sitt ytterste for å holde oss så trygge som mulig.

LES OGSÅ: Kraftig fall i tilliten til politikerne

Myndighetene søker råd fra eksperter bredt og tverrfaglig for å kunne ta beslutninger ut fra et helhetlig perspektiv. Jeg har mange ganger forsøkt å henge med på alle vurderingene og begrunnelsene, men etter hvert innsett at jeg ikke har mulighet til å skaffe meg den fulle og hele oversikten. Det er heldigvis heller ikke min jobb. Jeg skal innrømme at jeg har tvilt, stilt kritiske spørsmål ved beslutninger og kjent på motstand, men innerst inne stoler jeg likevel på at myndighetene ser et større bilde enn det jeg har evne og mulighet til.

LES OGSÅ: Kraftig fall i tilliten til politikerne


Jeg føler meg også
heldig fordi jeg ikke har blitt så hardt rammet av restriksjoner. Jeg har en jobb som har holdt meg gående gjennom hele pandemien, og som jeg ikke har vært redd for å miste. Jeg har min egen lille familie-kohort som holder hverdagen i gang når resten av verden tar pause. Jeg forstår at ikke alle føler seg like heldige som jeg gjør, og at tiltak og restriksjoner har rammet mange mye hardere. Det må føles urettferdig og vondt.

Det som bekymrer meg aller mest nå, er at så mange ser ut til å ha mistet tilliten til myndighetene. Motstanden og mistilliten øker hos flere, og fokuset dreier seg nå i større grad om alle de negative konsekvensene og spekulative mulige konsekvenser. Det er naturlig å bli lei etter to år med uforutsigbarhet, men vi bør ikke slippe ut all lufta av ballongen enda.

Vi tjener nok mer på å grave frem igjen positiv tenkning og håp om at vi snart vil få en mer forutsigbar hverdag. Aller mest trenger vi å stole på dem som tar beslutninger på vegne av hele Norges befolkning. Vi må ikke like eller være enige i alt, men vi trenger å kunne stole på at de gjør alt de kan for at vi alle skal være så trygge som mulig.

Jeg har de siste ti årene jobbet med mennesker som har vært på flukt fra krig og utrygghet. Jeg har sett hvordan mistillit til myndighetene i et hjemland har påvirket menneskers psykiske helse. Jeg kjenner nok derfor på at jeg blir ekstra urolig når jeg nå opplever at flere og flere sår tvil om våre myndigheters beslutningsgrunnlag. Det er lett å la seg rive med i en massesuggesjon, og kjenne at man får ekstra energi og krefter ved å kjempe, kritisere og yte motstand i et fellesskap. I flokk kjenner vi oss gjerne større og sterkere, men det negative fokuset frykter jeg er i ferd med å presse lufta ut av mange.

Jeg ønsker meg at vi fyller hverandre opp med tro og håp i stedet. Tro på at mye av det som har blitt ofret har gjort oss klokere og sterkere. Håp om at vi snart får en mer forutsigbar hverdag, og sleng gjerne på en dose kjærlighet som kanaliseres ut både nært og fjernt der den er sårt tiltrengt. Vi har alle et valg – jeg velger å fortsatt stole på at våre myndigheter gjør nødvendige beslutninger og prioriteringer på vegne av oss alle, og at de leder oss så trygt de kan videre gjennom denne pandemien.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe


På forsiden nå