Eggen løftet trøndernes sinn og øvrige nordmenns fotballforståelse

Takk skal Eggen ha, også fra oss som befant oss på utsiden av RBK-fellesskapet., skriver idrettssosiologen.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Kirkegården er full av uerstattelige folk, skal Einar Førde ha sagt en gang. Det hadde han naturligvis rett i, men Nils Arne Eggen er likevel noe av det nærmeste vi kommer uerstattelig. Mange peker naturligvis, og med all rett, både på de fantastiske resultatene han oppnådde, og på alle de morsomme, tankevekkende og paradoksale utsagn sitatmaskinen Eggen ga oss. Selv vil jeg peke på noe jeg synes er like interessant, nemlig at Eggen (og Drillo) i 90-årene bidro til å utdanne publikum til fotballkjennere. Eggen ville formidle alt han visste om fotball (og om livet for øvrig, for så vidt) for et lærelystent publikum.

LES OGSÅ: Gjensyn med Nils Arne Eggen

I toppidrett er dette slett ikke opplagt, for ofte er det jo slik at har du funnet en vinnerformel, vil du helst ikke annonsere den for hele verden. Bare tenk på hvordan norsk langrenn en stund klarte å holde skiprepareringsteknologien de utviklet i 90-årene hemmelig. Eggen tenkte ikke sånn. Han tenkte som en formidlingsglad vitenskapsmann, og levendegjorde sosiologen Robert K. Mertons tese om at vitenskapen i en viss forstand er «kommunistisk»: Kunnskapen som utvikles er felleseie. Hemmelighold er vitenskapens fiende. Derfor var fotballens taktiske mysterier, hvor Eggen bidro med mye nybrottsarbeid, noe han gjerne delte med publikum, og dermed også med motstanderne.

Dette bidro til en helt annen offentlig samtale om fotball i Norge fra begynnelsen av 90-årene enn vi var vant med, og helt annerledes enn det som var vanlig i andre land. Norge var på mange måter i forkant. Deler av det faglige vokabularet gled inn i dagliglivets fotballsamtaler, og snart kunne man høre læresetninger om «medløpspasninger», «samhandling», «rom 2» og «å gjøre hverandre gode» rundt hvilket som helst kafébord.

LES OGSÅ: Se bilder fra Nils Arnes fotballiv

Jeg husker jeg satt på Lerkendal under en eller annen seriekamp for drøyt 20 år siden. Rosenborg hadde en fersk høyreback, jeg husker ikke nå hvem det var, men han skulle gjøre noe så trivielt som å ta et innkast omtrent ved midtstreken. Han sto en stund litt rådvill og så etter muligheter, inntil Skammelsrud kom ham inviterende i møte, med en motspiller bak seg, tilsynelatende innstilt på å motta ballen. Backen gjorde nettopp det, han kastet til Skammelsrud, som dermed mottok ballen feilvendt og med motspiller i ryggen.

I det samme backen kastet, gikk det et kollektivt, spontant og oppgitt stønn over tribunen. For backen hadde ikke internalisert en viktig Eggen-lærdom: Når en spiller beveger seg, er rommet han forlater ofte vel så interessant som rommet han oppsøker. Dette var nærmest kroppsliggjort kunnskap hos Lerkendal-publikummet. Det var først og fremst Eggens fortjeneste. Den jevne tribunesliter forstår jo ofte ikke så mye av fotball, men han kan lære mye om det uttrykkes konkret, forståelig og med formidlingsglede, som Eggen gjorde.

Slik løftet han trøndernes sinn, og øvrige nordmenns forståelse av fotballens kompleksitet. Takk skal han ha, også fra oss som befant oss på utsiden av RBK-fellesskapet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå