Kraftsystemet – et godt eller dårlig system for forbrukerne?

Norske forbrukere har aldri hatt billigere strømpriser enn kostnaden til den alternative energikilden, skriver konsernsjef Ståle Gjersvold i Trønderenergi.  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Kato Nykvist etterlyser i gårsdagens Adressa en enkel forklaring på hvordan strømmarkedet fungerer. Det er et komplisert tema, men overskriften er at dagens markedsbaserte system ble etablert for over tid å sikre lavest mulig priser for kundene. Det er forståelig at det fremstår uforståelig for folk flest, spesielt med de ekstreme prisene og store prisvariasjonene vi har sett på Østlandet de siste månedene.

LEDER: Løftebrudd løser ikke strømkrisen

Kraftmarkedet ble liberalisert i 1991. Hovedformålet med dette var å skille monopolet fra kraftproduksjonen, samt styrke konkurransen i produksjons- og kundeleddet. Dette betød at de gamle kraftselskapene ble delt i tre selskaper. En råvareprodusent, et nettselskap (monopolet) og et selskap som selger strøm. Mange markeder er designet på denne måten, og modellen er ansett som den mest effektive måten å sikre god konkurranse mellom markedsaktørene – og gjennom det sikre de laveste (gjennomsnitts) prisene over tid.

Oljeselskapene produserer olje og gass som selges til raffinerier, som omdanner råoljen til bensin og andre oljebaserte produkter. Mellom olje- og gassinstallasjonene ligger det rørledninger som i dag er monopoler. EU krevde at Norge skulle skille ut rørledningene i eget regulert monopolselskap (Gassled) midt på 2000-tallet. Dette var for å unngå at oljeselskapenes kontroll over transportlinjene bidro til mindre høyere priser for kundene.

DEBATT: Vi krever politisk kontroll over kraftbransjen

På lignende måte har tømmermarkedet vært regulert. De som eier skogen selger tømmeret til en råvarebørs (som er NordPool for kraftprodusenter) hvor prisen fastsettes daglig. I gamle dager var elva transportåren, og det var viktig at den hadde lik tilgjengelighet for alle som eide tømmer. Elven er et bilde på dagens nettselskaper, og disse er underlagt streng regulering for å sikre like konkurransevilkår for de som produsere kraft. I enden av elva lå det i tidligere tider mange sagbruk og trevarebutikker. De skulle sikre god konkurranse og valgmuligheter for «sluttkundene». Disse kan sammenlignes med strømselskapene – her har kundene valgfriheten til å velge det selskapet som har de beste produktene/prisene.

Det nordiske kraftsystemet er siden 1991 bygd på disse prinsippene. Og fordi strøm er en vare som har lik kvalitet uansett hvor den produseres, er dette systemet verdens eldste og best fungerende system for å sikre en effektiv prisdannelse til det beste for kundene. Dette systemet ble etablert for å sikre industrien billigere kraft enn det gamle selvkostbaserte systemet (produksjonskostnader, nettkostnader og kundeleddet var slått sammen i en pris).

Selvkostsystemet er det samme som dagens kommunale avgifter. Når du betaler for vann, feieravgift og renovasjon – betaler du ikke bare for driftskostnaden. Du betaler også for renter og avdrag til å dekke kapitalkostnadene – slik man gjorde før 1991. Det er i dagens system eierne av krafta sin risiko å få inndekning for alle kostnadene. For to år siden da kraftprisen i Midt-Norge var veldig lav, gikk således virksomheten til mange kraftprodusenter i minus – dette fordi det ikke er anledning til å belaste kundene mer enn det markedsprisen dekker av kostnader.

LES OGSÅ: Er det atomkraften som skal redde oss?

Det er forståelig at mange tror et markedsbasert system gir store merinntekter til eierne av krafta. Realiteten er at den gjennomsnittlige avkastningen i kraftbransjen er rundt 4–5 prosent. Det meste av verdiskapningen går til offentlige skatter og avgifter. De fleste av disse avgiftene slipper industrien – derfor har norsk industri gunstige kraftpriser som er konkurransedyktig sammenlignet med alle andre land.

Et annet viktig forhold er at norske forbrukere har aldri hatt billigere strømpriser enn kostnaden til den alternative energikilden (for eksempel oppvarming med parafin, olje og gass). Når elavgiften er på 20 øre (inkl. mva.), så er det et godt uttrykk for hvor mye staten kan belaste kundene for å utligne den (normalt) lave prisen vi har på strøm sammenlignet med f.eks. olje og gass.

Staten – med varierende politisk flertall – har imidlertid aldri tenkt å gi «folk flest» denne fordelen som rabatt til private husholdninger. Staten mener at husstandene må betale det det nest billigste alternativet koster. Man kan si at den verdiskapningen kraftsystemet bidrar med, går til å redusere behovet for at vi må betale mer i inntektsskatt. Uten disse offentlige inntektene måtte staten hentet pengene et annet sted – alternativt redusert de offentlige utgiftene.

Håper det ga Adressas kommentator et lite bidrag til å forstå hvorfor ingen sentrale aktører i industrien – eller varierende regjeringer de siste 30 årene – har tatt til orde for å endre systemet Reiten innførte i 1991. Årsaken er enkel – uten den endringen ville vi hatt både sløsing med offentlige midler, samt betydelig høyere gjennomsnittlige kraftpriser i dag.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå