Jeg blir flau over hvordan enkelte mennesker i denne byen behandler bussjåførene.
Nå skal jeg fortelle hva som skjedde da jeg skulle hjem fra byen torsdag i forrige uke.
Det var den siste bussen hjem, jeg skulle vært hjemme for en evighet siden, men det betydde ikke så mye, jeg hadde hatt en bra kveld. Jeg hadde møtt nye mennesker, ledd mye.
Bussen kom, jeg gikk på, viste billetten min til sjåføren og satte meg midt i bussen.
Vi begynte å kjøre, men kom ikke lenger enn lyskrysset ti meter unna før vi stoppet igjen. Det kom en jente springende langs siden av bussen og veivet med armene, men sjåføren så henne ikke så hun ga opp.
Kryssende trafikk fikk lov å kjøre, men vi sto fortsatt og ventet. En mann kommer halsende langs siden av bussen på samme måte som jenta hadde kommet noen sekunder tidligere. Mannen begynner å hamre i døra.
Vårt lys skifter til grønt, men sjåføren kan ikke lenger kjøre, det står en mann i dress og hamrer på siden av bussen. Han åpner døra, slipper mannen, hans kone, eller date for kvelden og en eldre kvinne som er med dem på, pluss jenta fra tidligere, hennes kjæreste og en til.
Mannen i dress og hans selskap er ganske tydelig beruset, mannen har akkurat kastet sigaretten sin og puster siste rest av røyk i fjeset på bussjåføren. Bussjåføren sier ifra at han ikke skal gjøre det, han er allergisk mot røyk og bussen er røykfritt område.
Det blir en hel masse styr og tøys, trafikklyset rekker å bli grønt for oss to ganger før mannens date endelig skjønner at man ikke kan betale med visakort på bussen og får somlet frem en lapp for å betale de 40 kronene det koster å reise med buss.
Endelig tenker jeg, men nei. Jenta som var utenfor bussen først og veivet skal bruke enda to grønne lys på å kjefte opp bussjåføren for at han ikke åpnet for henne da hun veivet.
Vi kommer oss omsider av gårde, ti minutter for sene. Mens bussen kjører klager menneskene som kom for sent til bussen på at de har blitt dårlig behandlet, de skal klage. De skal ha navnet på sjåføren. De er seks stykker så da har de mer slagkraft. Sjåføren skal få svi for at han ikke ville la dem puste røyk og betale med visakort. De presterer også å ta noen relativt ufine vitser om at, siden han er mørkhudet, skal de personlig kjøre ham over grensa til Sverige så kan han bare ha det så godt.
På vei ut unnskylder jeg menneskene overfor bussjåføren, han svarer at det går greit, smiler og sier videre at han får slike ofte. Jeg smiler tilbake og ønsker ham en god kveld før jeg går av bussen.
Men menneskene har ødelagt det gode humøret mitt. Jeg syder av sinne og har lyst til å slå til noe. Jeg skjemmes av å være trønder og av å være menneske.
Syttenår og ellevemåneder