To av tre nordmenn mener det har vært for mye i mediene om 22. juli-terroren. Vel – fra mandag blir det mye verre. En rystende bok kan bidra til forståelse av hvorfor vi må igjennom dette.

Påsken er lesetid. I år ble det ikke påskekrim, men en bok som langt på vei overgikk alt jeg har lest av krim med tanke på spenning og magevrengende detaljer. Den var i tillegg sann og dermed tusen ganger verre.

Boka «Da terroren rammet Norge – 189 minutter som rystet verden» – av journalisten Kjetil Stormark er det mest forferdelige, men samtidig mest medrivende stykke tekst jeg har lest. Usentimentalt og faktatungt drives vi fra side til side – og de mange synsvinklene utvider perspektivet, og vi tvinges til å forstå tragediens enorme virkning. Med fasiten i bakhodet, mens du leser, er det intenst ubehagelig å lese om problemene i kommunikasjonen mellom politidistriktene og utrykningsetatene. Samtidig fristes du ikke til å dømme de som tross alt gjorde sitt beste. Det gjør bare vondt.

Uten bruk av fakter og overdrivelser – det trengs saktens ikke – blir vi vitne til det som utspiller seg. Fra før. Til etter.

Vi er med når vaktstyrken ved Nordre Buskerud politidistrikt kommer på jobb en sløv fredag i juli. Vi er med i drosja sammen med en bakfull Hadia Tajik som skal møte Gro på Utøya. De er akkurat like høye skriver hun på Twitter 22. juli. Hun og landsmoderen.

For egen regning husker jeg godt at en av diskusjonene i programmet «Her og Nå» på NRK 22. juli i fjor var at vi i Norge ikke engasjerte oss i noe annet enn været og matprisene.

En småkriminell ute på prøve ser en politimann med hjelm løpe ned Grubegata kvart over tre.

Så smeller det. Og landet er under angrep. Stormark har på imponerende vis fanget forvirringen, men samtidig handlekraften hos landets ledelse. Telefonene mellom statsministeren og de sentrale statsrådene – Storberget i særdeleshet. Raymond Johansen som hadde tenkt å ta en joggetur med bikkja. Bildet av kommunikasjonsrådgiver Arvid Samland på plass i trimrommet i kjelleren på Statsministerboligen, med provisorisk bandasje i bakhodet etter en helt uvanlig dag på kontoret i øverste etasje av regjeringsbygget.

Og – selvfølgelig aller verst – vi er med når vondt går til verre og massemorderen setter kursen mot Utøya – misfornøyd med at regjeringskvartalet ikke raste sammen av bomben.

Fra konserten med Datarock og det dårlige været. Fotballkampen der Sør-Trøndelag AUF knuser seiersvante østlendinger. Og vi er med på allmøtet etter Oslo-bomben der «Mor Utøya», Monica Bøseid uttaler de trøstende ordene – «Dere er på den tryggeste plassen i verden».

Grusomhetene som så beskrives kjenner vi alle til. Men det er fortsatt – etter over 10000 saker om Behring Breivik i norske papirmedia – vanskelig å forstå at dette faktisk har hendt. Å lese Stormarks bok gjorde tragedien mer virkelig for en leser som ikke er direkte rammet. Det øredøvende med denne saken hadde gjort meg nummen. Tiden hadde også rundet av noen kanter. For alle som ønsker å vite mye om hva som egentlig skjedde, anbefaler jeg, som dere skjønner, denne boka. Å forstå hvordan et menneske får seg til å gå rundt og henrette unge mennesker er noe jeg håper jeg forstår mer av etter rettssaken som starter mandag. Tre av tre nordmenn må nå holde ut en krevende rettssak. En samlet framstilling som den Stormark gir – ga mer styrke, kraft og motivasjon til å følge oppgjøret.

Jeg vet mye om hva som skjedde 22. juli etter påskens virkelighetskrim. Nå gjenstår det å få svar på er rungende hvorfor.

Og; hvordan kunne du?

stian.wallum@adresseavisen.no