Går Venstre inn i regjeringen, blir sentrum som politisk arena mellom rødt og blått lagt i graven.

Mye skal flyttes på, mye mer enn innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp), før Venstre går i regjering med Fremskrittspartiet. Men valgresultatet og erfaringene etter fire år som ett av to støttehjul for en mindretallsregjering, har satt i gang en prosess i Venstre som kan ende med regjeringsmakt. Kristelig Folkeparti ser ikke ut til ville vende det andre kinnet til, la nåde gå for rett og krype til korset for statsrådsposter. Det kan koste dem dyrt.

LES KOMMENTAREN: Fire utfordringer for Erna Solberg

Sentrum havnet på dødsleiet allerede da Senterpartiet skiftet side, gikk til rødt og senere ble en del av den rødgrønne regjeringen i 2005. Men sentrum frisknet til igjen da Erna Solberg (H) dannet sin regjering med Frp i 2013, og inngikk den sterkeste samarbeidsavtalen som noen mindretallsregjering har hatt. Det hadde sin pris. Både KrF og Venstre måtte nå slite for å komme over sperregrensen.

I over tolv år har sentrum bestått av bare to partier – Venstre og KrF. Det begynner å bli lenge siden storhetstiden med Sentrumsregjeringen, den svakeste i historien, som likevel klarte å manøvrere seg frem et par år til de ble felt av daværende Ap-leder Jens Stoltenberg på gasskraftverkene. Bondeviks første regjering inkluderte også Høyre, men det var daværende Sp-leder Anne Enger som tronet som nummer to. Det var sentrumsmaktens storhetstid, kanskje var den større enn tiden med Borten og Korvald?

Lars Korvald var KrFs første statsminister, og den første som ledet en sentrumsregjering bestående av KrF, Sp og Venstre. Den varte i ett år. Per Borten ledet en borgerlig firepartiregjering, der også Høyre var med, i nesten seks år. Selv om den hadde politisk flertall, ble det for mange sprikende staur på innsiden.

Visjonen om en sentrum/Høyre-regjering i dag, er som å tro på julenissen. Gjennom fire år har Frp vist seg å være et styringsdyktig regjeringsparti, rett nok med noen sprell, men heller ikke i innvandringspolitikken er det noen som vil reversere og ha syklene på Storskog i Finnmark tilbake.

Går Venstre i regjering, sitter KrF igjen som et støttehjul uten bakkekontakt. Før jul må partiet bestemme seg for om det vil støtte neste års statsbudsjett. Alternativet er krise. Regjeringskrise på budsjettet vil være en historisk sensasjon. Norske regjeringer felles på enkeltsaker, ikke budsjettene. KrF kan havne i en skvis som blir verre enn vandringen i skyggenes dal som Hanna Kvanmo (SV) i sin tid snakket om.

Samholdet mellom KrF og Venstre de siste fire årene ga sentrum ny politisk kraft. Det var ikke nødvendig å stå sammen, fordi regjeringen kunne fått flertall med bare ett av sentrumspartiene. Men sammen var de sterkere. For sentrumspartiene var det viktig. Nå trenger regjeringen begge sentrumspartiene for å komme i mål, og det viktigste er budsjettene.

LES KOMMENTAREN: Hva kan vi forvente av 15 trøndere som vi sender til Stortinget?

Skiller de to sentrumspartiene lag i regjeringsspørsmålet i løpet av høsten, er KrF ille ute og sentrum pakket inn i en likskjorte. Som statsråder må Venstre-politikerne stå inne for hele regjeringens politikk. Partiet som fikk parlamentarismen på plass i 1884, kan ikke som Frp både være i posisjon og opposisjon samtidig. Venstre må i regjering stille med ansvarlighet og lojalitet, slik de stort sett har gjort som regjeringsparti.

Sentrum bestående av ett parti hengende i løse luften, er ingen politisk arena, selv om KrF skulle lirke seg til noen gjennomslag i opposisjon. Fire år som støtteparti har kostet. En valgkamp med mye vingling mellom rødt og blått har kanskje kostet mer. KrF har alltid vært et samarbeidsparti, med vilje til kompromisser og hestehandel, så sant de kunne se muligheter for avlat blant sine egne.

KrF uten politiske venner går en verre fremtid i møte enn noensinne.