Da er dagen her. Igjen, skulle jeg til å si, for det er ikke første gangen jeg opplever å sende barnet mitt langt av gårde for et helt år. Til en ny familie, nye omgivelser og venner, langt, langt hjemmefra.
Det river i hjertet og ubehaget kjennes i hele kroppen. Samtidig har jeg lagt opp til det selv, ved å oppfordre gutten min til å dra på utveksling til et annet land. Nå står han her med kofferten i hånden, klar for sitt livs reise, spent og litt lei seg, men også forventningsfull. Og jeg håper av hele mitt hjerte at han skal få det bra de kommende mange månedene, at han kommer trygt og godt hjem til neste sommer med gode opplevelser og erfaringer. Jeg håper at jeg har snakket nok også som de tunge stundene som vil komme, om hjemlengsel, kulturforvirring, kanskje en slags ensomhetsfølelse og at det også er en del av en slik erfaring og livet generelt.
Innfører sex- og klineforbud for NTNU-studenter under fadderukene
Jeg har møtt flere foreldre den siste tiden som har kjent på følelsen av å miste et år med barnet sitt, ungdommen sin, om de oppfordrer dem til å dra et år utenlands. Ja, det er for så vidt sant det, at man ikke får denne tiden sammen i fysisk forstand og at man da kan se på det som at man mister den. Det kjenner jeg på selv også, en slags sorg over at jeg ikke skal få følge ham på nært hold dette året i hans tenåringsliv. En tid der store endringer skjer, både fysisk og mentalt hos en gutt på 16–17 år. Samtidig kjenner jeg på at jeg har ingen rett til å sitte på mitt barn, når han eller hun faktisk er nysgjerrig på livet og ønsker seg nye utfordringer på egen hånd på denne måten. Og jeg er jo egentlig ikke redd for å miste forholdet mitt til ham. Kanskje kan relasjonen bli nærmere på et vis også, fordi man får mulighet til å kjenne på hva man er og betyr for hverandre, på en annen måte enn når man går og småkjekler og tutrer på hverandre i hverdagen? Det tror jeg ikke minst ungdommene våre kan ha godt av å kjenne litt på. De ser det kanskje klarere når de får oss og det trygge og beskyttede livet litt på avstand.
NTNU-rektor Gunnar Bovim snakker om ensomhet i sin tale til alle de nye studentene
Det er tid for mange oppbrudd og tårevåte avskjeder i disse dager. Mange kjenner på det når hverdagen er tilbake. Det kan være alt fra den opprivende følelsen det kan være å levere sitt lille barn i barnehagen for første gang til å sende en voksen tenåring av gårde til sitt første år som student. Jeg har aldri vært god på avskjeder. Egentlig skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart meg med så mange utferdsglade barn som jeg har fått – og alle de både små og store avskjedene som har vært av ulike slag. Men jeg har blitt god på å tenke at det ikke er så farlig å gråte en skvett, eller kjenne på et savn. Jeg har også blitt flink til å si «på gjensyn». Jeg har også øvd mye på å skjønne at jeg må slippe kontrollen på dem og hva de foretar seg til enhver tid fra de er ganske små. Den er rar den følelsen; de første gangene da man ikke vet hva barnet sitt foretar seg, hvor det er og hvem det er sammen med. Vi vil så gjerne ha oversikten og dele de fleste opplevelsene med ungene våre. Men det er faktisk naturlig at de finner ut av ting selv, har opplevelser og erfaringer som er utenfor vår radius fra de er ganske små, selv om noen av oss så gjerne vil holde på den trygge, tette forbindelsen lengst mulig.
LES KOMMENTAREN: Fem grunner til at studietiden blir den beste tiden i livet
Jeg kommer til å vente spent på livstegn fra min sønn i tiden fremover. Til tross for at vi har utallige muligheter for kommunikasjon nå til dags, så er nok ikke jeg den øverste på Snapchat-kontoen. Det må jeg nok bare finne meg i og må nok mase litt om noen oppdateringer. Men verden har blitt mindre siden jeg selv var utvekslingsstudent. Da hadde vi bare telefon og vanlig brevpost. Jeg får nok muligheter til å følge litt med i alle fall og følge ham på hans ukjente eventyr. Verden har også blitt annerledes på de få tiårene som har gått fra jeg selv var i USA, når to viktige temaer vi liksom måtte ta opp før han dro var hvordan å snakke om Trump med folk han møter og hvordan forholde seg til våpenkulturen «over there» i Texas. Welcome to America! Og velkommen hjem igjen, det skal bli godt det!
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter