Da jeg for en tid siden skrev noe om Karen Blixen, så jeg i avisen at det nå er 100 år siden en annen storhet ble født, nemlig Tove Ditlevsen.

For en storhet var også hun, om enn så forskjellig fra Blixen som man kan bli. Den ene med baronessetittel og slott og heim, den andre fra Istedgade midt i svarteste København. Og veien fra Rungstedlund til Istedgade er bokstavelig og billedlig talt lang. De kunne da heller ikke fordra hverandre. Men store er de begge.

Jeg har selv en gang hatt gleden av å høre Tove Ditlevsen lese: «Det er to menn i verden der bestandig krysser min vei ... osv.» Det var til og med i Trondhjem, i Katedralskolens festsal, da hun og fire andre betydelige lyrikere var på Norgesturne, nemlig Thorkild Bjørnvig – Halfdan Rasmussen og en til, jeg har glemt navnet. Proffe til de grader, intet kunne distrahere dem, heller ikke de tre andre som gjorde sitt beste under den fjerdes opplesning.

En reise full av begivenheter. Ikke før var reisen begynt, før Tove begynte å skrike og bære seg: «Åh, jeg har glemt, hvordan var det mulig osv. osv.» Men hva da, ble det spurt? Mitt pessar, var svaret.

Litt lenger opp i Gudbrandsdalen, sukker Halfdan Rasmussen: «Kan ikke noen ta all den sten vekk så vi kan se hvordan virkelig Norge ser ut.»

Og Tove Ditlevsen er vel en av de store kjærlighetsdiktere i verden. Lykke og smerte, livets dødelige patos, den uavvendelige nådeløshet. Og lykkelig var hun da slett heller ikke. To ganger forsøkte hun å ta livet sitt, den første gangen løp en jogger på haugen av løv med Tove under – den andre gangen spilte hun safe, lånte en leilighet av en venninne, og det var det.

Opptatt av debatt? Les: En nedbygging av den viktige og vakre grønne rammen omkring Ilen kirke er ganske så uhyrlig

Det var også Tove Ditlevsen som en gang sa til Thorkild Bjørnvig: «Hvorfor agter ikke Danmark sine diktere, Thorkild» Det viste seg å være det vanlige, kunstnere som vinner førstepriser og reiser monumenter og ved festmiddagene blir de ikke engang invitert, Vagn Holmboe i Danmark, Nils Aas i Norge. Der skal nemlig politikere og byråkrater sitte.

Men tilbake til Tove Ditlevsen og alle hennes fortredeligheter – ekteskapet med legen som gjorde henne til morfinist og som egentlig var sprøyte gal. Hennes vandringer i København, en by hun ikke kunne være foruten – det skjønner jeg for så vidt godt. Og midt i denne verden av lidenskap og ikke minst glede skaper hun denne poesi som lever og som er - slik Olof Lagerkrantz meget treffende sier det «det følelsenes universitet menneskene har».

Og hvis følelser er universitet, er de i hvert fall verdier. For en tid siden ble det snakket og skrevet mye om verdier. Særlig når enkelte hevdet at det ikke fantes norske verdier, knapt nok verdier overhodet. De som hevdet noe annet fikk høre det, var det kanskje ostehøvelen og geitosten de mente.

Mer debatt: Flykt inn i varmen. Til badstuen, boblebadet, bassenget og menneskene på badet

Da falt det meg inn – hva med humor? Tenk på hvilken forskjell det er på dansk, norsk og svensk humor. Tenk på Albert Engström og Storm P. – det er jo nesten ikke samme verden. Humor er resultatet av så mange ting – f.eks. landskapet – tenk på nordlendingen i forhold til hedmarkingen – begge bærer preg av sitt landskap. Er det da noe merkeligere at den norske karakter er helt annerledes enn den danske eller svenske. Men nei – det finnes ikke verdier lenger.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter