Hvordan kan en pensjonert grenseentusiast med engasjement for Russlandssamarbeide ende opp med alvorlige spionanklager i Moskva
Sist høst møtte jeg nå spionanklagde Frode Berg tilfeldig på gata i Kirkenes – det er alltid like hyggelig å møte Berg på denne tilfeldige måten, og det hjelper selvsagt at vi begge er trøndere.
Etter å ha funnet kjærligheten i Finnmark har han bodd få km unna Russland store deler av sitt liv. Han er aktiv i styre og stell, blant annet i grensekunstbedriften Pikene på brua, Røde Kors, er menighetsrådsleder og han har viet store deler av sitt arbeidsliv som grenseinspektør i dialog med russiske kolleger.
Etter pågripelsen av ham i Russland må man spørre seg om hvordan en slik «likandes kar» som Berg på førjulstur til Moskva ender opp med å bli anklaget for spionasje?
Noe av svaret finner vi kanskje i den siste tids hendelser i Trøndelag?
Les også: Advokat: Familien til spionanklaget trønder føler seg sviktet av norske myndigheter
Den norske grunnholdningen til Russland etter den kalde krigen har til stor grad handlet om å kjøre en samarbeidslinje. Forholdet til den krevende naboen Russland har vært og er en balansekunst, men inntil nylig har hovedfokuset vært på dialog og åpenhet. Det kommer særlige godt frem av det norske regionbyggingsinitiativet etter den Kalde Krigen, Barentssamarbeidet, hvor ulike aktører i de tre nordligste fylkene har pleid kontakter basert på folk-til-folk-samarbeid over landegrensene.
Barentssamarbeidet forankres gjennom nasjonale og regionale politiske kanaler og blir ofte brukt som eksempel på vellykket norsk-russisk samhandling. Nå sist høst hadde for eksempel Barentsrådet møte i Arkhangelsk med både vår tidligere utenriksminister Børge Brende og den russiske føderasjons utenriksminister Sergej Lavrov til stede.
De fleste av oss som har holdt på en stund under Barentsparaplyen, kjenner fortsatt på den store entusiasmen for det verdifulle arbeidet som legges ned i nord. Men entusiasmen fra regjeringsnivå har vært varierende.
Les også: – Han må være utsatt for et stort psykisk press
Etter 40 år med uenigheter, kom delelinjeavtalen i Barentshavet på plass i 2010. I mai 2012 fikk samkvem over grensen mellom Norge og Russland et helt annet spillerom med innføring av grenseboerbeviset, som innebærer en visumfri sone, i første omgang forbeholdt innbyggere i Sør-Varanger kommune, vår grensekommune mot Russland og Petsjenga-distriktet som er tilsvarende Russlands grensekommune mot Norge.
I dag er det slik at over halvparten av Sør-Varangers befolkningen har grenseboerbevis og flere tusen bruker det ofte. Nordmenn har tatt i bruk den russiske grensesonen på helt nye måter. Dette står i sterk kontrast til flere år med internasjonal spenning og et tøft storpolitisk klima, ikke minst etter Russlands annektering av Krim og de påfølgende sanksjonene.
Opptatt av debatt? Les også: Etter et fem måneder langt mareritt var det endelig klart: Jeg har IKKE kreft
Denne regionale samarbeidslinjen ser ut til å stoppe ved fylkesgrensen mellom Nordland og Trøndelag. Lite er å spore av den nordlige samarbeidsretorikken, selv om Barentsregionen grenser til Trøndelag. Etter en tid i Trondheim er det for meg tydelig at elementer av Kald Krig-retorikk og forsvarspolitiske hensyn har fått fotfeste på bekostning av samarbeidslinjen med Russland som preger relasjonen noen få mil nord for fylket.
Her er det militær oppbygging på Ørlandet og permanent base for NATO-soldater på Værnes som er i hovedfokus. Russland er langt borte, og dette underbygges av den forsvarspolitiske linjen spesielt knyttet til det geopolitiske bildet som også Adresseavisen har presentert i høst:
Trøndelag befester seg som et militærpolitisk NATO-område og inngår i en storpolitisk utvikling man også ser i sentral Europa, som kan tolkes som en oppdemmingspolitikk av Russland, spesielt i etterkant av Krim. Signalene man har fått fra Russland tilsier også at dette blir sett på som en provokasjon fra russisk side og et brudd i norsk utenrikspolitikk med tanke på forholdet til Russland.
Mer debatt: Hvordan vil det gå med oss når alle dyr er borte? Enn så lenge gleder jeg meg over ribberester
Godt støttet av regionale aktører, har regjeringen kommet med beroligende betraktninger rundt dette uskyldige NATO-fremstøtet på Værnes, men kan våre fremste tillitsvalgte ha tatt feil?
Når vi nå leser Russlandseksperters - blant annet Jakup M. Godzimirski ved NUPI - kommentarer til Bergsaken, er det all grunn til bekymring. Her kommer nettopp det faktum om at 300 amerikanske NATO-soldater er etablert på Værnes inn som en mulig faktor til hvorfor russerne handler som de gjør mot Berg.
At NATO opprustes og får en sterkere etablering i Norge og i trivelige Trøndelag, betraktes som en provokasjon, og dette kan få konsekvenser man tidligere ikke har forutsett.
Av den grunn kan denne politiske beslutningen ha vært en indirekte årsak til at en pensjonert trønder og Russlandsvenn nå er mistenkt for spionasje på russisk territorium og nå sitter i et av Russlands mest beryktede fengsler.
Det kan virke som om beslutningen om å øke NATOs tilstedeværelse i Trøndelag og på Værnes ikke var så uskyldige likevel.
Hør våre kommentatorer snakke om Giske-saken, regjeringsforhandlingene, bompenger og Trondheim kino som er 100 år
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
