Å kvitte seg med bøker er omtrent like smertefullt som å slutte å sparke fotball fordi beina ikke tåler det lenger. Likevel er det noe som hører hjemme på skraphaugen.
I sommer har jeg ryddet opp i overfylte hyller for å få en mer praktisk arbeidsplass hjemme.
Sønnen på drøyt 20 år har gjort sin sommerinnsats i oppryddingen, det er jo en avveksling fra aktivitetene på skjermen. Han forstår ikke hvorfor jeg ikke kaster store verk om verdenshistorien, norgeshistorien, litteraturhistorien, kulturhistorien – alt det der finnes jo på nettet i en eller annen form. Det oppleves som helt meningsløst å beholde et leksikon kjøpt på 70-tallet.
Bokhyller er vakkert, det finnes nesten ikke kunst som er vakrere enn det. Jeg innser at mange bøker flere steder i hjemmet er et signal om at her er det en familie med masse kulturell kapital. Jeg innrømmer at dette sikkert også er forfengelighet, jeg gir et signal om at jeg er et lesende menneske.
Les også: Fyller hyllene med vinyl
Uten å hente fram bøkene fra årene som student i sosiologi, har jeg likevel et svar på hva bøkene gir som du ikke finner på skjermen. Det er å lese noe i sammenheng, få en tydeligere linje i historiene, forholde seg til hvem som har skrevet det, kunne understreke noen punkter og legge merke til hva jeg var opptatt av før. Det gir en annen form for innsikt i endringene i min og andres analyse.
Mange av bøkene fra 70-tallet havner likevel i avfallseskene. Mange av disse bøkene hører også hjemme på historiens skraphaug – i dette tilfellet søppelplassen i Malvik.
Dette tiåret måtte vi sette oss inn i de revolusjonære maoistenes syn på verden. Vi måtte vite hva våre politiske motstandere sto for. I dag har de røde kastet det meste av dette på skraphaugen sjøl.
Noe annet med de bøkene som formet mye av mitt politiske grunnsyn. Bøker om det radikale og liberale, og ikke minst bøker om den økologiske krisen vi så komme. Vi vet at dette er minst like aktuelt i dag.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg har en sønn med et usynlig handikap, og skriver fordi de som ikke vet, heller aldri vil forstå
Likevel har bøker med bastante synspunkt, med like bastante løsninger, en tendens til ikke å tåle tidens tann. Det er fortsatt i hyllen for å minne om som hva som er sagt og gjort før. Det er vanskelig å få den samme sammenhengen på nett.
Med skjønnlitterære bøker er det noe annet. De gode bøkene vil jeg alltid ha med meg i hyllene, de kan alltid leses om igjen og gi nye opplevelser. Du leser slike bøker med en annen livserfaring når du er passert 60 enn da du var rundt 20.
Samtidig må jeg innrømme at noen av denne litteraturen også ble forkastet ut fra mangel på kvalitet. Det er også påfallende hvordan bøkene for noen tiår siden ofte var kortfattet. En sterk kontrast til dagens selvopptatte litterære mastodonter dynget full med detaljer som ser ut til å være hentet, ikke fra fantasien eller erfaringer, men fra nettet.
Mer debatt: Alt sølet som barn produserer på pulten kan gjøre barnet mitt sykt
Bøker lever videre i beste velgående, på tross av nettets voldsomme, men fragmenterte, verden.
På nettet fant jeg den siste oversikten som viser at det selges omtrent syv millioner flere bøker nå enn ved tusenårsskiftet. Kanskje er det et paradoks, men det viser likevel at bøker gir oss noe vi vil ha.
Det er kanskje også et paradoks at jeg mener at elever som nå strømmer inn på skolene må få en undervisning som er mye mer nettbasert og digital. Det er fordi skolen må være på den plattformen ungdommen bruker. De leser også skjønnlitterære bøker, men det meste av kunnskapen henter de fra det digitale.
I ryddeaksjonen på hjemmebane forsvant også CD-ene til en mindre fremtredende plass, men ingen er kastet foreløpig. Jeg er ikke så bortreist at jeg ikke bruker Spotify, men også her er det noe annet å ha et helt produkt med bilde og annet innhold.
Likevel sitter jeg og skriver dette med «Deep Purple in Rock» over PC-en, det er noe musikk som aldri havner på skraphaugen. Der havner aldri vinylene mine heller, enten det er gamle plater med Deep Purple, Beatles eller Keith Jarret.
Nettet kan aldri gi samme opplevelse som å åpne en LP-plate, sette på vinylen og få følelsen av fortida – det analoge.
Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten