Hun er ung. Hun er smart. Og hun er muslim. Nå er hun også kulturminister med mye å gjøre og dårlig tid.
Hadia Tajik. Hadia Tajik. Ikke Tadia Hadjik. Ikke Tadia Hadjik. Det var nok flere enn meg som beskjemmet pugga dette da den nye kulturministeren ble presentert sist fredag. Ikke fordi hun er ukjent eller perifer. Mest fordi hjernen av og til ikke fungerer helt bra – og at pakistanske fornavn og etternavn ikke automatisk lagres på rett plass i minnet. Heldigvis glir det lettere i toppen til den nye ministeren, skal vi tro CV og omdømme. Den unge Ap-politikeren fra Rogaland har svingt seg opp i både formelle og uformelle fora de siste ti årene. Purung. Bråbegavet. Ble headhuntet inn som rådgiver for Bjarne Håkon Hanssen da hun var 23 – yngste rådgiver noensinne. Var det noe med jusutdanning på rekordtid? Stortingsrepresentant og politisk rådgiver, blant annet ved Statsministerens kontor. En aktiv tvitrer og velartikulert ung kvinne med en utpreget «no bullshit»-karma. Kulturfeltet har fått en smart, ung, ærgjerrig minister.
Kan dette gå galt, da?
Det kan det selvfølgelig. Sjelden har en kulturminister kommet inn i et mer uoversiktlig kulturlandskap. Grunnstrukturene i feltet hun skal lede er i bevegelse. Kart og terreng passer ikke – nye lover trengs for en bok er ikke lenger bare en bok. Og en avis er ikke lenger bare en avis. Kulturfeltet er dessuten større enn noensinne og avgjørelser får større konsekvenser enn i de gamle tiders mer lukkede kulturområde, stort sett befolket av en utvungen kulturell elite. Interne kretsløp med egne sannheter av typen «slik er det bare», blir utfordret og avkrevd legitimitet i takt med stadig flere milliarder i overføringer. Fremdeles mener mange det er barbarisk å diskutere legitimiteten til pengebruken i kulturfeltet, men heldigvis blir de færre og færre. Kulturministeren må balansere mellom høyt og lavt, bredt og smalt, bra og dårlig, kommersielt og offentlig. Hun må mestre og forstå et stort, oppstykket felt med ekstremt mange ulike legeringer av offentlig og privat økonomi.
Oppgavene står stablet ved enden av pulten til skoleflinke Tajik. Jeg er glad referansene hennes hevder hun er flink til å sette seg inn i kompliserte saker – raskt. Meningsmålinger i dag tyder på at hun bare har ett år på seg i stolen før en blå minister kommer og overtar.
Stoltenberg uttalte forrige fredag at han hadde tenkt på Tajik som statsråd helt siden hun kom inn som rådgiver ved Statsministerens kontor i 2008. –Utrolig arbeidsom og nytenkende, var Stoltenbergs ord om den nye ministeren da de sto skulder ved skulder på Slottsplassen sist fredag. Programmatisk, vil vel mange hevde, men en arbeidsom og nytenkende statsråd er akkurat det kulturfeltet trenger. Den digitale revolusjonen ryster mediene, bok-, musikk- og filmbransjen. Her kreves framsynt og prinsipiell tenkning – her må hun «nyskape». Og for å komme dit trengs tålmodighet og arbeidsmoral. Hun må lytte til aktørene for å forstå sammenhengene, men hun må evne å se forbi partsinteressene når de store linjene skal tegnes. Da er politisk teft og løsningsorientert logikk viktigere enn kunnskap om satslære, lyriske strukturer og dyp innsikt i Dylan.
De fleste kommentatorer er enige i at en kulturminister som kommer fra politikken har større forutsetninger for å lykkes enn en som kommer fra kulturlivet. Det pekes på Trond Giske og Anne Enger som vellykkede ministre med stor gjennomslagskraft, mens Åse Kleveland og Ellen Horn kom mer i skyggen. Politikk er et fag på linje med andre, og Tajiks fart oppover stigen tyder på at hun kan dette faget godt.
Men det må mer til enn kun politisk håndverk. En kulturminister bør ha reseptorene i orden og en viss forståelse av ulne størrelser som smak og kvalitet. Ministeren bør også ha interesse for kultur – utover den instrumentelle, der kultur skal sørge for helse, trivsel, integrering eller barneoppdragelse. Vår forrige minister, Anniken Huitfeldt, inntok raskt en slik instrumentell posisjon da hun ble minister for tre år siden. Barnas opplevelse av kultur og kulturens integreringspotensial ble flagget som hennes prosjekt. Denne holdningen falt ikke helt i smak blant kulturteoretikerne som mente hun ikke så kunstens egenverdi.
Kulturfeltet responderte på sin side med å overby hverandre med barneprosjekter og flerkulturelle sprell. Jeg dekket det første møtet Huitfeldt hadde med Trondheims kulturinstitusjoner i 2009. De hadde fått med seg Huitfeldts utspill noen dager før om at barn og integrering var hennes hjertebarn. Som lydige disipler la kultursjef etter kultursjef ut om sin institusjons sterke satsing på nettopp barn og integrering. Ved matmor logret de med halen for å få skåla si fylt. Det var et selsomt skue, og fortalte meg at det etablerte kulturfeltet, de med egne hus, egne direktører og egne poster på statsbudsjettet, er helt avhengig av overføringer fra en velvillig stat. For den institusjonaliserte delen av kulturlivet er det Kulturdepartementet og deres høyre hånd kulturrådet som hersker over liv og død. Ikke rart det ble logret.
Den rødgrønne regjeringen har gjennom kulturløftet sørget for en historisk satsing på kultur. Kulturdepartementet har økt sine bevilgninger med tre milliarder fra 2006–2011 – og det kan virke som at de største utfordringene nå ligger i lovgivning rundt bransjer litt lengre unna kulturbudsjettets varme favn. Og når svaret ikke er økte bevilgninger, men nye lover – blir det straks mer innfløkt å lykkes som kulturminister.
I sin første sjarmoffensiv – milliondryss til Den kulturelle skolesekken – framførte Tajik det velkjente glansnummeret «budsjettlekkasje til ære for kulturredaksjonene». Det greide hun fint, men om noen uker, etter flere lekkasjer – sikkert også presentert av Adresseavisens kulturredaksjon – vil hun måtte gyve løs på mediemoms, medieeierskap, full krig mellom TV2 og Canal Digital, boklov, ny kringkastingssjef. Her er det ikke det å gi mer til gode formål, men avveininger av interesser og idealer som vil avgjøre om hun lykkes.
Jeg misunner henne ikke. Kulturminister er ikke noen enkel post i regjeringen slik det muligens ble vurdert tidligere. Tiden vil vise om Tajik har tyngde og erfaring nok til å manøvrere gjennom alle interessekonfliktene som preger kulturbransjen.
Men når verden er så komplisert og digital er det sikkert ingen ulempe å være ung og frisk i toppen. Det er heller ingen bakdel å være så å si «innfødt digital» med 20000 følgere på Twitter og, vil jeg tro, snart innehaver av Apple tv og, vil jeg igjen tro; har konto på Amazon og, vil jeg faktisk forvente; har innsett at hun bare hører musikk via strømmetjeneste og har begynt å tenke på å pakke bort cd-platene, men synes det trasig å kvitte seg med Destinys Child-platene hun hørte i filler på videregående.
Sånn ser jeg henne for meg. Som en driftig ung dame som liker kvalitetsserier på tv, men som mest sannsynlig kjører et sted omtrent midt på veien i hva gjelder musikksmak. Vi får vel vite mer om dette, etter at landets kulturredaksjoner har fått intervjuer der hun «gir av seg selv» som det heter på mediespråket.
Flink pike-stempelet er allerede klistret på henne. «Bedre med flink pike enn sløv gutt», svarte hun kjapt på det. Jeg synes å merke en kulturkonsumerende ung dame i den kvikke humoren, i referansene – hun har tross alt vært med på «Nytt på nytt». Jeg tar det også som et soleklart pluss at hun startet karrieren som kulturjournalist – som 17-åring i Aftenposten.
I forhold til departementets størrelse i kroner og øre har Kulturdepartementet enorm eksponering. En ærlig og PR-kåt kulturminister fra Trondheim sa en gang til undertegnede at han satte pris på at de aller fleste aviser har en kulturredaksjon. Gjerne med egen seksjon, slik som den du holder i handa nå (om du ikke leser kommentaren på nett, da, og nyter den gratis og uten at du teller med som leser, sånn i momsfritakssammenheng – her må du trå til Tajik!), og at det dermed hele tiden var stor eksponering på både han og politikken.
Om noen måneder snubler vi ikke i etternavn og fornavn, for å si det sånn.
Så da har vi en smart, arbeidsom, muligens Apple tv-innehaver med bakgrunn fra Aftenposten til å styre landets mest medieeksponerte departement målt i oppslag opp mot budsjettenes størrelse. Det høres ut som en bra match. Noen mener sågar at det ikke først og fremst er Jonas Gahr Støre som nå har startet statsministerskolen, men at også Tajik har potensial til et slikt format. Det er selvfølgelig altfor tidlig å si. Påplussinger til Den kulturelle skolesekken er, ja, barnemat. Takler hun mediebransjen og fullfører kulturløftet 3, kan man kanskje begynne å tenke tanken. Tajik har sprengt grenser før.
Men kan hun bli større enn Gro?
Det er vel heller usannsynlig. Det vi vet er at hun er like høy som Gro – 158 cm. Det skrev hun på Twitter om formiddagen 22.juli 2011. Så kjørte hun hjem fra Utøya til Oslo sammen med Gro.
At hun nå sitter ved Kongens bord som første muslim er en seier i seg selv for det flerkulturelle og demokratiske Norge.
Men nok høystemte tanker.
Til arbeid.
