Da vi kom ut av to år med pandemi, trodde vi kanskje at det skulle bli lettere tider. Vi har grunn til å tro om igjen. Vi er inne i en tid hvor det vi har tatt for gitt, ikke lenger nødvendigvis er forutsigbart og trygt. Som lave strøm- og drivstoffpriser, lav inflasjon og lave renter, stabile vare- og tjeneste leveranser og en sikker matforsyning.

Og det slo mot oss i 2022 på en måte vi sjelden har sett, forsterket av krigen i Ukraina og med en stor usikkerhet i verdenssamfunnet. Denne uken skal det legges fram et statsbudsjett som etter alle solemerker kommer til å bli stramt, noe vi alle vil merke. Offentliggjøringen av skattepakken i forrige uke ga en forsmak på det.

Statens utgifter øker mer enn inntektene neste år, ifølge Finansdepartementet. Vi har 100 milliarder for lite til å dekke merutgifter og kostnader. Og det er ikke slik at vi kan tappe stadig mer av Oljefondet, da tar vi av framtidens trygghet for å unngå øyeblikkets ubehag.

Vi kan ikke bruke mer penger enn det vi har disponibelt, og for 2023 vil det være behov for et statsbudsjett som er tilpasset det. Det betyr innstramminger som vi alle vil merke. Samtidig må vi vite at alternativet er dårligere.

I mars anslo teknisk beregningsutvalg at konsumprisindeksen (KPI) for 2022 ville bli på 3,3 prosent. Status fra august 2021 til august 2022 er at KPI har økt med 6,5 prosent. Vi skal håndtere det som ser ut til å være en prisoppgang i en fart vi sjelden har sett. Da er det er viktig at vi kan bidra med offentlig pengebruk som ikke forsterker en inflasjon som du og jeg og alle vil merke i vår hverdag. Det betyr måtehold og at utgifter holdes innenfor rammene av de inntekter man har.

Slik sett er offentlig pengebruk lik vår private, vi kan ikke bruke mer penger enn det som kommer inn. Og når vi bruker av sparepengene våre, så er det bra at det kan gå til investeringer og oppgraderinger, ikke utgifter i det daglige. Derfor er det nødvendig at man i høstens statsbudsjett kommer tilbake til denne balansen og ikke gjør oss mer oljepengeavhengige enn vi allerede er. Med motvinden som blåser fra alle kanter er det ikke enkelt, men det er nødvendig. Ellers skyver vi utfordringene foran oss.

Som ordfører har jeg en oppfordring til sentrale myndigheter. Gjør de tydelige prioriteringene. Men gi samtidig oss som kommuner handlingsrom til å skape løsningene lokalt. Dess flere normer, rettigheter og maksimalpriser som legges som forutsetning fra nasjonalt hold, desto vanskeligere for oss blir det å få pengene til å strekke til og lage gode løsninger for innbyggerne våre.

Vi er kanskje i den situasjonen at vi for første gang på tiår ikke kan forutsette at vi får vekst framover. Vi må reelt sett lære oss å prioritere begrensede goder. Det må vi stå sammen om.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe