Det er Ski-VM i Planica. Og Adresseavisens Birger Løfaldli skriver kommentar på kommentar om mesterskapet. Men hvem bryr seg? Tilsynelatende svært få etter antall likerklikk og kommentarer på Adressas Facebook-sider å bedømme. Et av Løfaldlis siste innlegg var et forsøk på å forklare tilskuersvikten i Planica med for høye billettpriser. Jeg tror forklaringen finnes et helt annet sted. Nemlig at folk ikke lenger synes langrenn er særlig givende, spesielt ikke i land lenger sør i Europa, der det er en enda mer marginal idrett enn det er her i Norge.
De har bommet stort
Ski-VM fortoner seg omtrent like interessant som et nordtrøndersk kretsmesterskap i Vuku. Det er ikke sikkert det er veldig mye vanskeligere å vinne enn i Vuku heller. De fleste vinnerne er jo norske, i hvert fall på herresiden. Langrenn er like forutsigbart som plottet i en James Bond film. Bond går til sengs med den kvinnelige skurken, han går til sengs med den kvinnelige helten, han blir tatt til fange av den mannlige skurken, han kjemper seg fri, og til slutten børster han støvet av Tom Ford-dressen til minst 20 laks, setter seg inn i sin Aston Martin og ruller inn i solnedgangen. Som vinner. Til forskjell fra langrenn kan imidlertid en Bond-film være ganske festlig og spennende. Langrenn er noe helt annet nå enn det var på eksempelvis 80- og 90-tallet. Da hadde vi skiløpere som Vladimir Smirnov, Thomas Wassberg, Gunde Svan, Juha Mieto og mange flere. Hvem har vi av profiler i internasjonalt herrelangrenn nå? Russerne er utestengt, så det er helt klart at bredden, og dermed konkurransen, er langt svakere nå, enn den var før. Et annet problem er mangel på profiler. Det er mye kli, havregrøt, makrell i tomat, høydehus og selvpålagt isolasjon for å unngå smitte i langrennsleiren. Det er selvsagt imponerende det løperne presterer, men man kan vanskelig si at noen av dem kommer ut av TV-ruta. Kanskje er det, litt flåsete sagt, for lite sex, drugs & rock ´n roll i langrenn. De største profilene, uansett idrett, har en liten brist i panseret, en sprekk i speilet, en skrape i lakken. Først da vokser de seg gjerne inn i våre hjerter. Odd Iversen. Diego Maradona. Petter Northug. I lys av dette er det bemerkelsesverdig at en erfaren sportsjournalist som Løfaldli forklarer tilskuersvikten med høye billettpriser. Ser han virkelig ikke at interessen daler da det mangler internasjonal motstand. Ser han ikke at sporten mangler profiler som har en x-faktor utenfor det å være god i selve idretten?
-Krüger vinner, men Adressa skriver to sider om sølvmedaljen til Klæbo
Langrennsløpere bekrefter myten ved det å bli profet i eget land. Spør en sportsinteressert utlending om hvem Johannes Høsflot Klæbo er og knapt noen vet det. Spør om de vet hvem Erling Braut Haaland er. Ja, nettopp. I 2025 er det Ski-VM i Trondheim. Jeg er redd for at dette blir en helt annen historie enn i 1997, og ikke bare fordi Trondheim hadde 1000-års jubileum det året og fikk ekstra drahjelp av det. Langrenn ligger med brukket rygg. Jeg tror arrangørene av VM i byen vår har langt større utfordringer enn billettpriser. Jeg tror de må folde hendene, og be en stille bønn om at russerne kommer tilbake, at noen fra andre land hevder seg, eller at det kommer en ny Petter Northug inn. Hvis ikke er jeg redd for at dette blir like givende som en rotfylling; dyrt, og noe du bare vil bli ferdig med hurtigst mulig. Langrenn er nasjonalidretten, men kanskje det er på tide å la den dø en stille død, eller være til for de spesielt interessert? Kan vi andre få fred? Vær så snill.
Les flere saker og kommentarer om ski-VM her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe