Vi har alle et ansvar for å ta vare på våre nære og kjære. Men pleietrengende eldre kan ikke være prisgitt pårørende som stiller opp.

Den demografiske endringen i befolkningen krever at vi tenker nytt, både som samfunn og som enkeltpersoner. Pårørende og frivillige bidrar mye allerede, og i framtida må de kanskje gjøre enda mer. Men alle har krav på verdig omsorg, også de som av ulike grunner har pårørende som ikke kan stille opp.

Adresseavisen skrev tirsdag om to pårørende som har nære familiemedlemmer på Risvollan helse- og velferdssenter. Begge har opplevd at deres nære er blitt ofre for at eldreomsorgen har dårlig bemanning og lite penger.

Kona til den ene fikk ikke dusje på tre uker. Faren til den andre har flere ganger fått servert dessert til lunsj. En gang satt han med en Paracet i munnen i en time fordi de ansatte ikke hadde tid til å vente på at han svelget.

De pårørende kritiserer ikke ledelsen og de ansatte, som gjør så godt de kan ut fra ressursene de har. Men Trondheim kommune har mye større utgifter enn de har budsjettert med og sparer nå på en rekke områder. Også i eldreomsorgen skjærer de til beinet.

De to pårørende mener de pårørende må bidra mer. Ledelsen på Risvollan helse- og velferdssenter og Siri Ekle Skaanes, som er kommunalsjef for sykehjem og omsorgsboliger, mener det samme.

Men det er ikke alltid det er mulig. Mange pårørende har en travel hverdag med full jobb. Noen kan være syke. Noen bor langt unna. Det kan være flere årsaker til at de ikke kan bidra så mye. Mange som bor på helse- og velferdssenter, har dessuten ingen familie. Vi betaler skatt blant annet for at noen skal ta vare på oss når vi blir gamle.

Selv om det er viktig at pårørende hjelper til, kan ikke bidrag fra dem være en forutsetning for at eldre, pleietrengende mennesker får et forsvarlig tilbud.