Norge ligger øverst på ei liste der en bunnplassering hadde vært mye bedre. Vi er europamestre i kjøpesenter.

Norge troner på toppen i ensom majestet. Vi utklasser alle andre europeiske land: Norge har bortimot tusen kvadratmeter med kjøpesenterareal per tusen innbyggere. Hver eneste nordmann har nesten en kvadratmeter hver.

Landet som ligger på andreplass, Estland, har bare 608 kvadratmeter per tusen innbyggere. Sverige har ingenting å stille opp med, bare drøyt 400 kvadratmeter per tusen innbyggere. Tyskland: Under 200 kvadratmeter per tusen innbyggere.

Det er ingenting å skryte av. Vi topper ei skammens liste. Kjøpesentrene er en atskillig større trussel mot norske distrikter enn ulven. Den voldsomme kjøpesenterveksten er trist for deg og meg, for stedene der vi bor, for trivselen, for trafikken og for klimaet.

Gulvarealet i norske kjøpesentre er firedoblet de siste 20 årene. Over en tredel av all såkalt detaljhandel i Norge skjer på kjøpesentrene. I stedet for å rusle til nærbutikken for å kjøpe melk og brød og slå av en prat med kjentfolk på veien, setter vi oss i bilen og kjører til City Syd, City Lade, Magneten ved Levanger eller Amfi Steinkjer, for å nevne noen av de største i Trøndelag.

Kjøpesentrene har vært med på å ta knekken på nærbutikkene, og næringslivet i Trondheim har i mange år arrangert lange seminarer for å finne ut hvordan de skal skape mer liv i Midtbyen.

Da den unge og spinnville Petter Stordalen var senterleder og reklamerte for nyåpnete City Syd med lystige sprell på slutten av 80-tallet, tenkte han kanskje ikke så nøye over at senteret hans førte til mer biltrafikk, høyere utslipp og et slappere sentrum i byen der han nå eier sju hoteller.

Aktiviteten i og rundt trehusbebyggelsen i Levanger sentrum hadde vært mye mer vital hvis Magneten aldri var blitt bygget. Uten Magneten kunne Levanger søkt om plass på Unescos verdensarvliste, der Røros har vært siden 1980. Men steder med kjøpesentra utenfor bykjernen får selvfølgelig ikke være med i Unescos gode selskap.

Utviklingen er ille nok for Trondheim, Levanger og Steinkjer. Enda verre er det for de små stedene. Kjøpesentrene har vært med på å suge kraft og liv ut av dem. Ett eksempel er Melhus. Det var der jeg møtte forfatteren og journalisten Ronny Spaans, som har gitt meg tallene om antall kvadratmeter kjøpesenter per innbygger. Han utga nylig boka «Kjøpesenterlandet, planlaus norsk stadutvikling» og deltok i forrige uke på et seminar om tettstedsutvikling i den gamle prestegården Prestegårdslåna på Melhus.

Kjøpesentervekst og «planlaus norsk stadutvikling» er nettopp det som preger Melhus sentrum. Stedet er i dag dominert av en gigantisk parkeringsplass omkranset av butikker formet som store, grå skoesker. Melhus sentrum er ett av mange tettsteder som taper på sin vanskelige beliggenhet tett inntil en av Norges største byer.

Nesten halvparten av innbyggerne i Melhus pendler til Trondheim. Kommunen er en av de fem kommunene i Norge med flest pendlere. Når folk pendler til byen, handler de også der. Det er fort gjort å stikke innom City Syd på vei hjem fra jobb. Når man jobber i Trondheim, er det også naturlig å gå på teater, konsert, kino, pub og restaurant i byen. Dermed blir Melhus stedet der man sover.

For at slike sovebyer skal få livskraften tilbake, trenger innbyggerne attraktive møtesteder. På Melhus legger de nå en plan for et nytt, tettere og mer livskraftig sentrum. Når de på den måten går foran med et godt eksempel, og det er rart at kommunen ikke var representert under seminaret i Prestegårdslåna.

LES KOMMENTAREN: Kan Melhus bli et hyggelig sted?

«Hva gikk galt? Sentrale bystrøk dør, mens tettstedene våre lemlestes av eiendomsutvikling og kjøpesentre,» het det i invitasjonen til seminaret. Det er politikerne som til sjuende og sist har ansvaret, men de var ikke der. Det bør være flere stemmer å hente på å engasjere seg i stedsutviklingen der folk bor enn på ulv. Det handler om hele Norge. Hører du, Trygve Slagsvold Vedum?