Nei, forbudet mot retusjerte bikinimodeller er ikke helt bak mål.

Politikerne bør duge til mer enn å spare. Her har de også muligheten, da de i prinsippet rår over de aktuelle reklameflatene, skriver Jonas Skybakmoen. Foto: ROY TOMMY BRÅTEN

Formannskapet i Trondheim vekker internasjonal oppsikt. Det er ikke hver dag en lokal kommunalråd blir kontaktet av journalister fra kanadisk radio. Når noe sånt skjer, kan grunnen godt være at politikeren har gjort noe fryktelig, fryktelig dumt.

Men medieprofilen Carol Off i radioshowet «As it happens» på CBC Radio stilte relativt åpne og nysgjerrige spørsmål til Ottar Michelsen (SV), som på stotrende engelsk svarte på hvorfor politikerne i Trondheim vil legge restriksjoner på hva slags reklame som skal klistres på gatetoaletter, leskur og bysykler.

Mange mener imidlertid at politikken hans er dum. Formannskapet har nemlig vedtatt at de ikke ønsker reklame som er «støtende eller diskriminerende mot grupper eller enkeltindivider» på de såkalte bymøblene. Reklamen skal heller ikke ha bilder som formidler «et uriktig bilde av modellen(e)s utseende og bidrar til økt kroppspress. Som et minimum bør reklame hvor kroppsfasong er retusjert merkes».

Første del av vedtaket er det lett å bli frustrert av. De siste årenes ytringsfrihetsdebatt har vist at Norge er et mangfoldig land, der verdier, holdninger og preferanser ikke alltid deles av samtlige. Hvis politikerne skal sørge for at ingen i Trondheim noen gang kan bli krenket av reklamen på en bysykkel, kan man like gjerne gi opp ideen om reklamefinansierte bymøbler.

Andre del av forslaget må imidlertid karakteriseres som et godt forsøk. Omtalen av det litt udefinerbare fenomenet kroppspress har økt betraktelig i omfang siden 90-tallet. Ifølge forskerne Gunn Engelsrud og Birgit Nordtug blir fenomenet ofte omtalt som et «noe» som gir store plager, spesielt hos ungdom.

Disse forskerne er riktignok kritisk til omtalen av fenomenet, fordi de mener det fungerer selvforsterkende. Dermed sier de også at kroppspress eksisterer, om enn selvskapt. I dagens politiske klima vil de færreste bli sitert på at kroppspress ikke er et reelt problem. Selv ikke Yngve Brox (H), som stemte mot flertallets vedtak i Trondheim, ønsker det.

«Det er viktig å bekjempe kroppspress», understreket han overfor NRK. «Men vi kan ikke forby og regulere oss frem til den samfunnsutviklingen vi vil på alle områder», la han til. Selv har ikke Høyre fremmet et eneste bystyreforslag til tiltak mot kroppspress siden valget i fjor. I andre spørsmål, som i det vidløftige ønsket om at Trondheim skal bli «Europas mest attraktive by», virker partiet langt mer positivt til at politikk kan påvirke samfunnsutviklingen.

I reklamesaken har venstresiden, tross de problematiske sidene ved vedtaket, gjort et slags forsøk på å sette hale på grisen: I dette ubestemmelige «noe» som skaper kroppspress, kan det godt hende at retusjerte, unaturlig tynne modeller i vårt felles byrom er én av komponentene. Å vurdere om et reklamebilde er retusjert, er også en oppgave som rent teknisk kan løses - i motsetning til det å vurdere om noen potensielt kan bli støtt av noe.

Ordningen med reklamefinansierte bymøbler er et bytteforhold mellom kommunen og kommersielle krefter. Byens befolkning nyter godt av vedlikeholdte leskur, private aktører tjener penger og politikerne sparer. Men politikerne bør duge til mer enn å spare. Her har de også muligheten, da de i prinsippet rår over de aktuelle reklameflatene.

I en Sifo-rapport om retusjert reklame og kroppspress fra 2014, oppgir 85 prosent av jentene i en kvantitativ studie at de opplever kroppspress. Informantene i den kvalitative delen viser ofte til at andre blir påvirket av retusjert reklame, kroppsidealer og kroppspress, men ikke dem selv. Årsakene er ikke entydige - og sammenhengene kompliserte.

Likevel er det vanskelig å ikke lytte til rapportens hovedkonklusjon: Kroppspress finnes, og «alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves».

Flertallet i formannskapet gjør i det minste et forsøk.