Tiden flyr som aldri før og jeg har opplevd mye fram til den dag i dag. Første året på videregående har gitt meg nye erfaringer, samtidig som jeg prøver å tilpasse meg et nytt sosialt nettverk. Men likevel er det noe som får meg til å gruble. Fraværsgrensa, et kontroversielt tema som har skapt en meningskonfliktlinje mellom elever og høyrevendte i politikken etter at den ble innført i 2016. Hjelper den oss eller kan konsekvensene overskygge selve målet, nemlig å redusere fravær og få elevene til å gi en jevn innsats i timene? Vel, den gjør begge deler.

Fagstoffet fra ungdomsskolen kontra videregående har endret seg relativt kjapt, kjappere enn forventet. Jeg selv har håndtert dette bra, som andre elever, men det er viktig bemerke at «mange» betyr ikke «alle». De som sliter, går verken under kategorien «flertallet» eller «de aller fleste». Kan fraværsgrensa da virke som et pressmiddel for de som ikke henger på, mer enn som en drivkraft for læring?

Les flere innlegg fra Adresseavisens skrivekonkurranse her!

Læring er en essensiell visdom uansett hvilke studier, livsstadier eller karrierevalg du tar. Men skal kunnskapen man ha opparbeidet seg bli satt til side på grunn av en prosentskala? Dette virker i enkelte tilfeller som en overdrivelse og feil tilnærming til læring. Læring skal være en fremgangsmåte for å skape trivsel og utforske sine underliggende ferdigheter, både de sterke og svake, for å bearbeide de etter formål og ønske. Så er ti-prosent-marginen virkelig en nødvendighet? Helt klart. Ja.

Vi går gjennom en forandring både skole- og helsemessig. Dette er begynnelsen på vår utvikling hvor vi som elever skal opparbeide en rutine - og bli mer forberedt til arbeidslivet, videre studier eller andre ambisiøse forventninger man har. En fordelaktig terskel som skal strekke på våre vinger «for å sveve i luften», som Zaineb Abdulsatar skrev i fjor. Dette kan hjelpe elevene til å finne seg vel til rette i klasserommet og gjøre oss mer mentalt og fysisk til stede.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Dette er vår mulighet til å utvikle en angrepsstrategi for å navigere oss i riktig retning - mot våre entreprenøriske karriereforventninger - uansett om dette angår formue eller et særskilt yrke. Fraværsgrensa er derfor en viktig faktor for at elever skal nå sine mål i karrierestigen. Likevel er dette langt ifra det beste vedtaket i dagens skolepolitikk. Dette er gunstig for de som allerede klatrer til topp, men hva med de som sliter med å strekke til? Kan dette ramme de svakeste enda mer? Er den så viktig når vi fortsatt er i en pandemi? Er fraværets nullvisjon så rettferdig allikevel?

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe