Krisen i idrettsutdanningen ved NTNU ble varslet for allerede 19 år siden.
Jeg leste med interesse Kjetil Kroksæters kommentar i Adressa 9. juni i år om at «Trøndersk idretts nedtur starter hos NTNU». Han skriver blant annet: «Et eksempel er et velfungerende idrettsvitenskapelig institutt ved SVT-fakultetet. Det ble lagt ned etter interne konflikter».
De såkalte «interne konfliktene» var basert på en reell faglig uenighet m hvor idrettsvitenskap i Trondheim skulle ta veien.
Professor Jan Hoff etablerte i 1981 «Stiftelsen idrettshøgskolen i Trondheim». I 1990 ble virksomheten innlemmet i Universitetet i Trondheim som et idrettsvitenskapelig institutt.
Fram til 1999 var både Hoff og undertegnede sentrale i utviklingen av idrettsvitenskap på Samfunnsvitenskapelig fakultet (SVT) på Dragvoll. I samme periode bygget vi opp og drev et regionalt olympiatoppsenter i tett samarbeid med idrettskrets og universitet.
Mot slutten av 90-tallet ønsket sterke krefter på instituttet og fakultetet en endring av faglig retning bort fra idretten. Derfor skrev jeg et «varsko» om dette i Universitetsavisa 21. april 1999 (se innlegget i sin helhet under). Jeg synes det er trist at vi ikke fikk støtte for vår sak for 19 år siden.
Her er mitt innlegg i Universitetsavisa i 1999, som nå har fått fornyet aktualitet:
Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Trøndersk idretts nedtur starter hos NTNU
Idrettsvitenskap uten idrett?
Ja, det er faktisk mulig. Nå har det blitt opprettet et helt nytt grunnfag i idrettsvitenskap ved NTNU. Her kan studentene få demonstrert forskjellige idrettsaktiviteter, for det passer seg selvsagt ikke et akademisk studie å utføre aktiviteten selv.
At andre fag som musikk, film drama og teater, kjemi og biologi fortsatt bedriver praktiske aktiviteter som å musisere, filme, dra på feltkurs eller gjennomføre laboratoriekurs skyldes jo bare at disse fagområdene ikke er så velutviklet som «Det nye idrettsfaget».
Egentlig snakker vi heller ikke lenger om idrettsvitenskap, men «Human movement science» eller kanskje på norsk «Bevegelsesvitenskap». Derfor er også vår nye studieplan forsøkt renset for ord som idrett og trening. Omskrevet til vårt akademiske sprog blir det «idrettslige aktiviteter» - hva nå det er for en underlig aktivitet. Det er i alle fall for flere ansatte ved vårt institutt viktig å ta avstand fra den «praktiske idretten».
Les også: «Trist å se fagfolk innen idrettsfag avslå skolens skiturer på denne måten»
Enkelte i det samfunnsvitenskapelige miljøet synes å oppfatte det å være kritisk til, synonymt med å være negativ til. Det viktigste er derfor å studere alle idrettens vederstyggeligheter. Hvor mange barn lider ikke under foreldrenes ambisjoner om å skaffe Norge nok en verdensmester. Gi barna alkohol før idretten tar dem, stemmer jo heller ikke lenger, for det er jo nettopp innenfor idretten barna lærer å drikke. Angst og depresjoner preger også dagens idrettsdeltagere.
Og ikke nok med det, maten har også mange idrettsutøvere vanskelig for å beholde, der de blir presset inn i kroppsfikserte, mannssjåvinistiske, kvinnefiendtlige rollemønster. Presset blir mange ganger for stort, resultatet er beinskjørhet og tretthetsbrudd.
Slikt skal og bør vi studere i detalj her i kunnskapens høyborg. Jeg glemte dessverre hvor galt det går med dem som er interesserte tilskuere til denne «idrettslige aktiviteten». De fleste blir fascistiske, noen blir selvsentrert og sterkt nasjonalistiske, mens resten blir rasister.
Opptatt av debatt? Les også: St. Olavs hospital svikter kreftpasienter
Hvordan alle våre fremtredende politikere, vår regjering og vår konge kan identifisere seg med denne nærmest «umoralske» aktivitet synes i et «samfunnsvitenskapelig» perspektiv helt uforståelig. Dette er et argument i seg selv for å satse på mer samfunnsvitenskapelig forskning og utdanning. Kanskje er det derfor Stortinget har «øremerkede» reduksjoner i støtten til de samfunnsvitenskapelige fagene?
Som dekanus ved SVT uttrykte seg når vår nye studieplan ble vedtatt, mot undertegnedes stemme: «Dette gjør at studiene ved Idrettsvitenskap blir mer samfunnsvitenskapelig orientert». Dette er selvsagt i tråd med NTNUs ånd, at fag som allerede er opprettet ved NTNU blir mindre tverrfaglig og profesjonsrettet.
At vårt idrettsfag med den nye studieplanen, med vekt på bevegelsesvitenskap, bare representerer en liten flik av psykologien, tror jeg kanskje ikke dekanus har oppfattet. Eksperimentell psykologi er kanskje en bedre betegnelse på virksomheten, som meg bekjent heller ikke er «stueren» blant samfunnsvitenskapene.
Mer debatt: Vi som jobber natt risikerer å få flere alvorlige sykdommer, men vi er en glemt gruppe
Personlig synes jeg det er svært beklagelig at det vi har brukt 10 år på å bygge opp rives ned i løpet av dager og uker. At NTNU også har satset millioner for å få reist et fantastisk idrettsbygg gjør nedleggelsen av de «idrettslige aktivitetene» enda mer paradoksalt.
Det er i alle fall tydelig at ledelsen ved NTNU ser verdien ved å drive fysisk aktivitet. Kanskje er det ikke så rart at ansatte ved instituttet, som selv ikke har idrettsutdanning, ikke står på barrikaden for å forsvare fagområdet idrett.
NTNU var det eneste universitet i Norge med idrettsutdanning, nå er det ikke lenger universiteter i Norge med slik utdanning … dessverre spør du meg …. men gjør helst ikke det!
Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
