Anders Behring Breivik er en grusom barnemorder som fortjener en rettferdig rettssak. Så enkelt. Så vanskelig.
Akkurat nå som systemet skinner og rettsstaten virker som den skal, har de hevnlystne tankene kommet. De barbariske vi undertrykker med sivilisasjon, tradisjon og kultur. Breivik-rettssaken tvinger oss til å ta nærmest umenneskelige hensyn til morderen. Det er krevende.
Smålige følelser fra barndommen om at de slemme får slippe for lett, har trengt seg på de siste dagene. De er ikke særlig aktverdige. Men de er der. I samme tungpustede åndedrag kommer også en annen barnefølelse: Han skulle hatt juling.
Når en høflig aktor spør ut en unnvikende terrorist – er det som oppgjørene på rektors kontor i tusende potens.
Behring Breivik har drept 77 uskyldige mennesker, mange av dem helt i starten på sine liv. Det eneste livet de hadde. Nå skal han dømmes. Nå skal han dømmes innenfor rammene av et system han forakter. Det er et skue å bli både stolt, trist og matt av.
Hans forsvarer Geir Lippestad advarte mot det i forkant av rettssaken. Dette kom til å bli krevende. Han fikk rett.
Som de fleste nordmenn har jeg fulgt rettssaken gjennom tv, radio, aviser – og, aller mest, på nettavisene. Fra den første nærmest hypnotiserte iakttakelsen første dag i retten, til et stadig mer utmattet forsøk på å holde tritt, ettersom kringkastingsforbudet ble innført og uendelige rettsreferat på nettaviser og twitter ble måten å følge oppgjøret på.
Refereringen og oppslagene har vært, slik jeg ser det, balanserte, verdige og prinsipielle. De første dagene har vist både rettsstatens og Medie-Norges styrker der aktørene er bevisste sine roller og opptrer saklig.
Det står ikke like bra til med prinsippene i sofaen, bøyd over nettbrettet med «Aktuelt» i bakgrunnen.
For en mediekonsument var mandagen blytung. Den startet med et lite håp om at terroristen skulle la masken falle når tiltalen ble lest opp. Da måtte han vel innse det makabre i handlingen?
Men nei. Det var hans egen propagandafilm som ble for sterk. Det var dypt deprimerende å innse at det mest sannsynlig ikke kommer til å komme anger i denne saken.
Dag to i rettssalen ble formidlet i tekst og gjennom kommentarer i ulike studio. Massakren kom i bakgrunnen for aktors ønske om å sjekke Breiviks mulige mentale konstruksjoner i oppbygningen mot udåden.
Det ble en tålmodighetsprøve. Han har jo drept 77 personer – hvorfor dvele ved dårlige karakterer på skolen? De har sikkert en plan, tenker jeg, mens jeg sjekker om det finnes lekkasjer på nettet med levende bilder fra forklaringen. Kjenner på enda flere dårlige sider, kikkerlyst, forfengelighet, konkurransen om å vite mest.
Dag tre var en videre borring i Breiviks selvbilde og detaljer i Knights Templar og forskjellen på «fotsoldat» og «cellekommandør». Kanskje en slik strategi virker mer fornærmende på Breivik enn å få presentert de smertene han har påført andre.
«Han fikk bruke gårsdagen til å bygge sitt korthus – i dag blåste aktor på det», sa en AUF-er treffende. Han måtte innrømme at han kjente skadefryd. Han var nok ikke alene om det. Så ble det bare helt gyselig på dag fire. Nedslaktingen av ungdommene og detaljert beskrivelse av hvordan han hadde planlagt å filme en rituell henrettelse sjokkerte retten og oss andre. Det verste som noen gang er blitt sagt i norsk rett, mente flere.
Den lengste uken endte i den lengste fredagen.
Når dette skrives er det fredag formiddag og vi er i gang med dagen som tegner til å bli den aller verste for de pårørende.
Nå skal han fortelle om alle drapene. Norge må forholde seg til mennesket som drepte. Det setter i gang menneskelige følelser. «Det» forferdelige som «man» må forholde seg blir nå til det mye tettere; «du», «meg» og «oss». Det gjelder å tviholde nå, på det vi tror på.
Da Norge ble utsatt for Breiviks umenneskelige gjerninger 22. juli tok det ikke lang tid før reaksjonsmønsteret ble satt. Etter noen ikke fullt så stolte timer med teorier om al-Qaeda og utfall mot enkelte muslimer i Oslo, ble den mentale kollektive reaksjonen befestet.
Vi måtte ikke miste av syne de verdier samfunnet er bygget på. Da vinner terroristen. Rosetogene ble en unik manifestasjon på at vårt samfunn har verdier som vinner over impulsene som roper etter hevn.
Verden var imponert. 200 000 som løfter rosene opp i lufta er kanskje vår tids sterkeste kollektive hendelse.
Ja, vi skal forsvare de demokratiske verdiene han angrep. Hvis vi lar de fare, vinner terroristen. Denne måten å argumentere på ble innprentet i oss i dagene etter terroren. Vi må ikke ty til vold eller hevn, da vinner terroristen, var omkvedet.
På twitter ble dette etter hvert parodiert og utgjorde et av de første tegnene på at vi hadde kommet et steg videre. Vi så oss selv utenfra og begynte å tulle litt med det.
Humorist Tore Sagens tweet «Vi må ikke slutte å gå med Lacoste-klær. Da vinner terroristen.» er kanskje den mest minneverdige.
Nå når rettssaken er i gang, er vi i et litt annet modus. Dydene som var viktig på individnivå i ukene etter 22. juli er nå dyder som utfoldes i systemet.
Nå vris fokuset bort fra hvordan vi praktisk skal forholde oss til virkeligheten etter terrordåden og over på psyken til Breivik og hans grusomme handlinger. Da blir det mer og mer krevende å holde seg til konstruktive tanker.
Er det suveren systemtro som gjør at rettssaken går så knirkefritt? Som gjør at ingen roper eller spytter etter morderen? Jeg liker å tro det.
Samtidig er det en del av meg som ønsker å se at det glipper for en av vaktene og at Breivik får en albue i ryggen på vei ut av salen. Eventuelt blir holdt i håndjern så han hindres i å vise den patetiske hilsningen.
Utenlandske medier, blant annet franske og tyske, greier ikke å fatte hvordan barnemorderen kan bli behandlet med den respekten som Breivik har blitt møtt med i sal 250 i Oslo tingrett.
Ser man bort fra hoderisting og latterutbrudd, gikk Breivik fri for andres følelsesutbrudd. Torsdag måtte han tåle å høre gråt – da hadde han til gjengjeld fortalt at målet var å henrette Gro Harlem Brundtland på bestialsk vis og drepe alle ungdommene på Utøya.
Sinne og aggresjon mot Breivik er blitt undertrykket, på mange måter heroisk, av tonen vi legger an i denne saken. I folket, meg selv inkludert, bobler sinnet.
Årets Trønder, Arne Okkenhaug som mistet sin sønn Emil på Utøya, manet til samhold da vi begynte å klandre politiet og myndighetene for 22. juli. Dette var en vektig stemme i ukene etter tragedien. Jeg husker jeg reagerte på at Okkenhaug benevnte morderen som «krypet» og «barnemorderen», i en tid da fokuset lå tungt på å styre unna hatet og sinnet. Nå stirrer Breivik hver og en av oss kaldt i øynene og jeg synes betegnelsene er helt på sin plass.
Men vi vet det er feil å la oss rive med. De aller fleste av oss.
Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland og historiker Ingvar Skobba har offentlig uttalt at Breivik burde henrettes eller endt livet på Utøya. Begge utspill som skingrer ustemt og umusikalsk i samfunnsdebatten.
Grunnen til at vi skvetter av slike betegnelser og slike utfall, er at de avspeiler noe av den samme brutalitet som vi nettopp ønsker å unngå. Vi må holde følelsene unna oppgjøret. Retten må kverne upersonlig videre.
Men for Arne Okkenhaug og de andre som mistet sine nærmeste er ikke denne rettssaken en teknisk sak. For Emil Okkenhaug, som ble fratatt selve livet, er det ikke teknisk – men absolutt. Anders Behring Breivik har ødelagt hundrevis, kanskje tusenvis av liv. Og avsluttet 77 på brutalt vis.
Samfunnet viser ham enorm raushet ved å behandle ham med verdighet. Hilse korrekt. La ham sitte uten håndjern. Vurdere om han er syk eller frisk. Er han syk, må han ha omsorg og hjelp. Det er derfor det er så provoserende å se på, når morderen blir snurt av avbrytelser, føler seg misforstått, er litt sliten eller strever med andre ubehagelige følelser.
Vi nærmest hungrer etter å se han lide, bryte sammen, erkjenne sin jævelskap. Tørke av seg det stolte gliset.
Stoltheten over å ha et overlegent system kjemper med følelsen av at massemorderen slipper for lett unna.
Vi må følge spillereglene til punkt og prikke. Selvfølgelig må vi det. Alle vet vi det. Men det er ikke så lett å føle det. Og vi kan ikke slutte å ha menneskelige følelser. Da vinner også terroristen.