Olavsfest satte håp i så mange former på dagsordenen. Håp om fred, om kjærlighet, om en sikker fremtid og om god helse. For hva er vi uten håp? Svært lite eller ingenting.

Håp er drivkraften bak hver dag og våre liv. Håp om at det gode skal fortsette eller at det gode skal skje. I en verden der usikkerhet rår – enten det er krig, flukt, klimaendringer eller trang økonomi – er det håpet som bærer oss videre. Som gjør at vi orker å ta fatt på dag etter dag.

Med på det første Vestfrontmøtet under Olavsfest var Mahmoud AliZadeh, flyktning fra Afghanistan. Han har bodd i Moria-leiren i Hellas i over tre år før han for kort tid siden fikk midlertidig opphold i Hellas. Han beskriver dagene i Europas største flyktningleir som et «helvete». Vi snakket mye om dette «helvetet» i dagene han var her – om dagene som ble tilbrakt i et lite, selvbygd skur laget av paller og en presenning. Om søppelet som fløt i grøftene utenfor og rottene som kom på besøk når man skulle gå på do eller dusje. Han forteller om uverdigheten av å stå i 3–4 timer i kø for å få litt mat – ofte rotten, alltid for lite. Om slåsskampene mellom frustrerte menn og volden fra greske vakter. Og om den enorme skuffelsen av at dette var det Europa hadde å tilby. Mahmoud har jobbet for den norske ISAF styrken i Afghanistan og hadde fått et helt annet inntrykk av vårt kontinent. «Jeg har lært at menneskerettigheter ikke er for sånne som meg. De finnes bare på papir og foran TV-kamera», sier Mahmoud.

Adressa-samtalen 2. august: Olena: – Tenk deg at du må forlate mannen din, huset ditt, katten din. Livet ditt. Gjester: Olena Ivashkina, Karen-Anna Eggen og Morten Jentoft.

Men han visste han måtte holde fast i håpet om han skulle overleve dagene med uvisshet og nedverdigelse. Så hver morgen han våknet og så opp i presenningstaket i det lille skuret, sa han til seg selv: «Jeg er på campingtur og dagen skal bli bra». Selv om dette ikke lignet noen annen campingtur han hadde vært på, selv om han ikke kunne bestemme verken utsikt eller hvor lenge den varte, ga det ham kraft til å orke en ny dag. En dag om gangen med håp om at dagen kunne bli god. Kanskje regnet det ikke inn i skuret i dag, kanskje var matkøen litt kortere, kanskje han fikk muligheten til å dra til stranden og bort fra «helvete» et par timer. Håpets størrelse tilpasser seg livet vi må leve når man ikke lenge har noen innflytelse på det som skjer.

Sammen med Mahmoud lagde jeg et videoprosjekt der vi intervjuet flyktninger i Moria om deres håp og drømmer. De lever et helt annet liv enn vårt, har en helt annen bakgrunn, men håpene er de samme som våre: At de skal kunne bo et sted som kjennes trygt, at barna kan gå på skole, at de kan jobbe og forsørge familien, at de skal bli del av et fellesskap og kunne slå rot.

I tre år varte Mahmouds «campingtur». Han lever ikke lenger i et skur og håpet har tatt ny retning. Han håper å kunne få permanent opphold i et land der han kan jobbe og igjen bo sammen med familien. I dag er de 7 søsknene spredt over hele verden. Den ene søsteren har han ikke sett på 17 år og han planlegger overraskelsesbesøk hos henne i Østerrike om et par uker. Hennes håp om at broren skal være trygg blir innfridd den dagen. Hun vet ikke at han har fått flyktningstatus enda.

På mine mange oppdrag i flyktningleirer rundt om i verden er det nettopp håp vi jobber mest med. Å holde fast til det håpet – noen ganger så lite at det nesten er umulig å oppdage – eller å få det til å vokse. De gangene håpet glipper, står mennesker på selvmordets rand. Noen ganger så unge som 8 år. Da er det vi som møter dem som må bære håpet for dem en stund. Beholde troen på at ting kan bli bedre, at de har ressurser til å klare seg. For ingen kan bære håpet helt alene når livet røyner på.

I panelet sammen med Mahmoud var også Haddy N’jie og hun spør om hva vi kan gjøre eller bidra med for å holde på håpet, gjøre verden litt varmere og la de som står utenfor kjenne seg som en del av fellesskapet.

Mor Teresa sa at et smil er begynnelsen på fred. Jeg tenker at et smil er det som gir håpet næring. Et håp om å høre til, et håp om å bli lyttet til, et håp om å bli inkludert og et håp om å gis omsorg. Et smil er den største gaven. Og så lett å gi.

Så smil til en fremmed. En som ser ensom ut. En som er annerledes enn deg. Så lever håpet videre. Gjennom deg. Gjennom oss.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.