Alle kommuner med litt respekt for seg selv deler ut kulturpriser. Men hvem får disse prisene? Kort oppsummert er det de med mye sosial, økonomisk og kulturell kapital, altså de som er friske, har mange venner, utdannelse og god økonomi. Det er ytterst sjelden, om noen gang, at folk fra allmuen får prisene. Hvorfor? Fordi de ikke har folk med mye sosial, økonomisk og kulturell kapital i sin vennekrets som kan foreslå dem.
Fritt Ord-direktør: Knut Olav Åmås skriver i kommentarartikkelen, Norge er et (litt) lukket land, at uformelle nettverk betyr mye i vårt land: «(…)Hvis du ikke har noen godt plassert som kan anbefale deg til en stilling, sliter du(…)Manglende nettverk holder mange ute fra viktige arenaer. Og det er ikke alltid de dyktigste som har de beste nettverkene, for å si det forsiktig».
– Ennå er jeg ikke blitt tullete av løsemidler. Kanskje litt.
I Levanger er det til og med slik at kulturpriser går igjen i enkelte familier, først får far eller mor prisen, så datter eller sønn. Fordi de «arver» sosiale nettverk, og gjerne også økonomisk og kulturell kapital. Derfor kan en ølpub i Levanger få kulturprisen, men ikke foreningen Mental Helse, slik jeg ser det. Det er altså med kulturpriser som hos evangelisten: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har» (Matteus 25, 29). At goder hoper seg opp i visse samfunnslag er altså mer en regel enn et unntak.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Festival åpnes med trøndersk film
Marja Mortensson: - Kjekt å bli sett og anerkjent