24. mai kom USS Gerald R. Ford, verdens største krigsskip til Norge. I nyhetsbildet diskuterer man Putins røde linje angående konflikten i Ukraina og i dag fyller Nobels fredsprisvinner, Dr. Henry Kissinger 100 år.
Det vil nok publiseres mange artikler om Kissinger i forbindelse med hans 100 års feiring og spesielt hans rolle som nasjonalsikkerhetsrådgiver, utenriksminister og statsviter. Kissinger er blitt kjent for sin realpolitiske tilnærming, som både har fått ros og kritikk fra historikere og statsvitere. Noen hevder han er en strategisk og dyktig diplomat, andre påstår han er en krigsforbryter.
Kissinger fortjener nok mye kritikk av hans håndtering i mange utenrikspolitiske saker. Likevel vil jeg påstå at han har fått ufortjent kritikk, spesielt rollen han spilte i den libanesiske borgerkrigen. Den libanesiske borgerkrigen var en borgerkrig i Libanon som varte fra 1975 til 1990. For litt over et år siden leverte jeg min mastergrad i Historie ved NTNU hvor jeg studerte president Gerald R. Ford og utenriksminister Henry Kissinger sine roller i den libanesiske borgerkrigen.
Tidligere oppfatning blant historikere var at Ford og Kissinger utnyttet den libanesiske borgerkrigen for å fremme amerikanske interesser i regionen. Mine funn viser at Ford og Kissinger sitt arbeid som fredsforhandlere i konflikten ofte er ignorert. De prøvde å finne en fredfull løsning på konflikten, men fikk ofte skylden dersom konflikten forverret seg av ulike grunner. Ford og Kissinger sine roller i den libanesiske borgerkrigen er derfor veldig misforstått i tidligere litteratur.
Realpolitikeren Henry Kissinger fyller 100 år
I tidligere forskning og litteratur har det blitt spesielt lagt vekt på Kissinger sitt kaldkrigsperspektiv. Kissinger sitt kaldkrigsperspektiv er en kritikk av Kissinger, der det hevedes at Kissinger så konflikten i Midtøsten, som en utvidelse av den kalde krigen.
Kritikere hevder at Kissinger sitt konseptuelle rammeverk ikke tillot han å se på løsninger som ville styrke stabilitet i Midtøsten. Kissinger sine faktiske forsøk på fredsforhandlinger i den libanesiske borgerkrigen blir oversett. Den kalde krigen var en viktig del av amerikansk politikk, men mine funn viser at Kissinger var åpen for de fleste løsninger på konflikten.
I dagens nyhetsbilde er det en debatt om Vladimir Putin sin «røde linje». Dette handler om hvor langt vesten kan gå før man eventuelt passerer den «røde linjen» og eskalerer krigen i Ukraina. 9 april 1976 under den libanesiske borgerkrigen sendte Syria tropper inn i Libanon.
Det som overrasket mange, var at Syria byttet side under konflikten og at Israel ikke svarte med å sende sine egne tropper inn i landet. Tidligere forskning har hevdet at USA, Syria og Israel hadde en hemmelig plan angående den libanesiske borgerkrigen. Det er mange som mener dette er en av Kissinger sine største diplomatiske bragder før han var ferdig som utenriksminister. Dette ble kalt for den røde linje-avtalen. Tidligere oppfatning var at Israel ville tillatt en syrisk militær intervensjon i Libanon så lenge den syriske offensiven ikke passerte sør for Awalieleva eller 40 kilometer den israelske-libanesiske grensen. Dette var Israel sin røde linje.
En del av myten om den røde linjen sier at Kissinger lurte Asad, presidenten i Syria om å angripe Libanon. Det er flere nå som mener at Syria handlet på eget initiativ. I dette tilfellet er jeg enig, men mange mener fortsatt at Syria hadde USA sin velsignelse til å gjennomføre en syrisk militær intervensjon. Dette stemmer ikke. Mine funn viser at Ford og Kissinger opererte uten mye kunnskap om de andre aktørene i den libanesiske borgerkrigen.
At Syria angrep Libanon overrasket både Ford og Kissinger. Ford og Kissinger holdt Syria tilbake i fem uker, fra å gjennomføre en militær intervensjon. Det var snakk om en rød linje, men linjen var det Israel som definerte og den hadde ikke stor betydning, siden den ble flyttet flere ganger under krigen. Ford og Kissinger skal ikke ha æren for å ha stoppet Israel i den libanesiske borgerkrigen og de var heller ikke med på å planlegge hvor linjen skulle være.
– Den desidert vanskeligste saken jeg har jobbet med
Hvis man ser på Washington D.C sine mål under den libanesiske borgerkrigen, så vil jeg argumentere for at Ford og Kissinger var suksessfulle. USA sine mål var å stabilisere regionen for å unngå en ny israelsk-arabisk krig, redusere sovjetisk innflytelse i regionen, marginalisere Den palestinske frigjøringsorganisasjonen og deres allierte og unngå en økning av syrisk innflytelse.
Kissinger ledet veien for Carter-administrasjonen til å innlede og fullføre Camp-David avtalen, mellom Egypt og Israel. Kissinger har derfor fått unødvendig kritikk av sin håndtering av den libanesiske borgerkrigen. Ford og Kissinger prøvde å finne en diplomatisk løsning på konflikten, men var ikke suksessfulle.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Engelskeksamen til stryk
Skal vi tro på løftene om at Helseplattformen blir bra til slutt?