Ståle Kleiberg Komponist og professor i komposisjon og musikkvitenskap ved NTNTU

Historien til norske jøder er identisk med seks millioner andre europeiske jøders historie. En av dem skrev sangen som ble en kampsang i ghettoene og konsentrasjonsleirene.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Det er i år 80 år siden lasteskipet Donau fraktet brorparten av de norske jødene som ble deportert til utryddelsesleiren Auschwitz. Historien til norske jøder er identisk med, og del av, seks millioner andre europeiske jøders historie. En av dem skrev sangen «Es brennt», som ble en kampsang i ghettoene og konsentrasjonsleirene. I mitt orkesterverk Lamento til Cissi Kleins minne som ble urfremført i 2001, spilles denne sangen innledningsvis av en solo fiolin. Sangens opphavsmann heter Mordechai Gebirtig, eller rettere sagt, navnet foreldrene ga ham da han ble født i 1877, var Markus Bertig. Mordechai Gebirtig, eller Gebürtig, var et pseudonym han brukte som forfatter og utøver av sine mange sanger om jødisk liv. Gebürtig betyr innfødt, «født her». Her var Krakow, den gang del av monarkiet Østerrike-Ungarn.

Mordechai Gebirtig, for det ble raskt navnet alle kjente ham som da sangene hans ble folkeeie, var møbelsnekker av yrke. På fritiden skrev han dikt, sanger og skuespill som han selv deltok i fremføringene av. Knapt noen har klart å fange nerven i jødisk liv på begynnelsen av nittenhundretallet som Gebirtig. Han skriver om forelskelse. Om unge David som står utenfor Reyzales vindu og plystrer for å få henne til komme ut. Om Reyzales mor, som sier at en god jøde ikke plystrer, og at Reyzale derfor ikke bør se Davids vei. Han skriver om faren som gifter bort sine tre døtre (Dray Techterlek). Den første gifter han bort med fryd og ublandet glede, den andre likeså. Når turen kommer til den tredje, er gleden blandet med vemod. Med alle ute av rede, vil hjemmet nå bli fattigere på latter, glede og kjærlighet. Han skriver om krigsinvaliden på hjørnet (Gebirtig deltok selv som sanitetssoldat under første verdenskrig). Han skriver om den unge tuberkulosesyke kvinnen som har måttet ty til prostitusjon (Die Gefallene) for å kunne forsørge sin farløse datter. Han skriver om arbeidsledighet (Arbeitsloser Marsch). Han skriver om å eldes og nostalgisk se tilbake på barndommen (Kinder Yoren), og han skriver altså om pogromer, nedbrenning av jødiske landsbyer (Undzer Shtetl brennt).

I store deler av sin historie har området vi i dag kjenner som Polen vært et svært multietnisk samfunn. I 1939 bodde det ca. tre og en halv million jøder der. Omtrent ti prosent overlevde krigen. Antallet jøder ble ytterligere desimert i kommunisttiden, særlig etter utvisningene i 1968.

Tysktalende grupper har også bodd lenge i Polen. Den såkalte Ostsiedlung (bosetting i øst) brakte et betydelig antall tysktalende mennesker østover allerede fra tidlig middelalder av. Dette tjente jo som et påskudd for Hitler da han invaderte Polen. Tyskere skulle forenes med tyskere i én og samme stat. Parallellen til Putins overfall på Ukraina er til å ta og føle på.

Gebirtigs liv er sterkt knyttet til Kraków. I 1939, et par måneder etter invasjonen bodde det ca. 70 000 jøder i byen. Det totale folketallet var på omtrent 250 000. Den jødiske folkegruppen utgjorde altså en betydelig del av befolkningen.

Kazimierz het bydelen i Krakow hvor de fleste jødene bodde. Den er oppkalt etter Kasimir den store som regjerte på 1300-tallet, som grunnla det Jagellonske universitetet og innførte en rekke reformer som beskyttet den jødiske befolkningen. Blant annet ble det under Kasimir den store forbudt å kidnappe barn for å tvangsdøpe dem.

I 1940 bestemmer de tyske okkupasjonsmyndighetene at Krakow skal bli en «raseren» by. Jødene fordrives, og i mars 1941 etablerer okkupasjonsmakten den såkalte Krakowgettoen i forstaden Podgórze. Altfor mange mennesker ble stuet sammen på altfor liten plass. Det ble bygget murer rundt området og brutaliteten tiltok. Deportasjoner til døds- og arbeidsleirene startet og mennesker ble skutt på åpen gate. Mordechai Gebirtig var en av dem. Hans sang, «Undzer Shtetl brennt» døde ikke med ham. Tvert imot: Sangen levde videre i beste velgående gjennom hele krigen, som et sterkt symbol på jødisk motstandskamp og vilje.

Solistene Catherine King, Noemi Kiss og Christian Hilz, dirigenten Lucia Hilz og Ståle Kleiberg. Bildet er tatt etter en fremføring av Requiem – for the victims of Nazi persecution i München i 2011.

Orkesterverket Lamento til Cissi Kleins minne åpner med at Gebirtigs melodi spilles i sin originale form, nakent og kun av ett instrument, en solo fiolin. Den videre gangen i verket er på ingen måte et arrangement av Gebirtigs melodi, men jeg tar noen små biter og bruker disse som byggesteiner i den symfoniske utviklingen. Mot slutten lar jeg tre av kontrabassene og tre cellister bruke instrumentkroppen som resonanskasse for en enkel liten spilledåse. Dette forsterker lyden ganske betraktelig og det skapes en kakofoni som underlag for en sår melodi som spilles på toppen. Noe barnlig og rent har gått i stykker. I det fjerne høres lyden av spede spilledåser. I denne kakofonien, hvor alt er gått i oppløsning, kan man høre brokker av kjente melodier. En og en spilledåse slutter å spille. Til slutt er det kun én igjen. Den spiller «Jeg er trett og går til ro» («Twinkle, twinkle little star»), men slutter brått før sangens siste tone.

Lamento til Cissi Kleins minne er ett av tre verk jeg har skrevet over samme tematikk. Hovedverket i Holocausttrilogien heter Requiem – for the victims of Nazi persecution. Etter urfremføringen i Nidarosdomen i 2002 ble verket fremført i Washington National Cathedral på den symboltunge datoen 11. september i 2004. Det ble kringkastet nasjonalt i USA og har siden vært fremført i svært mange land.

Cellokonserten Dopo ble komponert i 1993 under sterke inntrykk fra den pågående krigen på Balkan. Ordet «dopo» er italiensk og betyr etter. Tittelen viser til det nedslående faktum at vi bare 50 år etter Holocaust igjen så begrepet etnisk rensing bli praktisert i Europa.

Tretti år senere hører vi nå ekkoet fra nazitiden igjen. Riktignok ikke i form av systematisk folkemord, men den rå og brutale nasjonalismen som ligger til grunn for Putins krigføring i Ukraina har opplagte paralleller til Hitlers begrunnelse for å annektere fremmed land. Når skal dette ta slutt?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe