Alina Sandø etterlyser større og mer inspirerende lekeplasser i Trondheim sentrum og hun stiller spørsmål om i hvilken grad barn og unge blir hørt når uteområdene utformes. Det er godt dokumentert at gode lekeplasser er viktig for barns lek og motoriske utvikling, og spesielt i byen der det er færre trær å klatre i og mindre plass til å løpe. Gode lekeplasser er sånn sett en investering i folkehelsa.
Slik vil barn og unge ha det i sentrum – men blir de hørt?
De manglene Sandø peker på, går også igjen når forskere intervjuer barn om uteområder i barnehager og skoler: Lekeplassene er for små, uinspirerende, innbyr ikke til ulike aktiviteter. Sandø trekker fram København og Drammen som gode forbilder. Heldigvis er det flere norske kommuner som går foran. «Barnas Byrom» i Bergen arbeider systematisk med å utvikle lek i by. Trondheim blir også trukket fram som en foregangskommune for uteområder i skoler og barnehager (Rapport fra Institutt for landskapsarkitektur, NMBU, 2019). Kommunen burde dermed ha gode forutsetninger for å lage gode lekeplasser også i sentrum.
Erfaringene fra Trondheims arbeid med uteområder i skoler og barnehager viser at for å sikre kvalitet må det løpe en rød tråd fra den overordnete kommuneplanen ned til utforming og drift av det enkelte anlegget.
Som i uteområder i skoler og barnehager er det viktig at også lekeplassene i sentrum har stort nok areal. Både arealkrav og plassering bør vedtas politisk, for eksempel i den overordnete planleggingen. Aktiv medvirkning fra de som skal bruke anleggene, nemlig barna, er ikke bare viktig, men lovpålagt. Dessverre er det ikke alle norske kommuner som tar dette påbudet på alvor.
I Byggforskserien presenterer vi flere konkrete råd til kommuner og andre som arbeider med uteområder for lek og aktivitet: Stor nok plass er faktisk det første rådet. Lite tilgjengelig areal må i tilfelle kompenseres med enda større krav til kvalitet i utforming og materialbruk.
Barn i byen er opp til politikerne
Lekeplassene bør ha naturinnslag, aller helst ved å bevare vegetasjonen som allerede fins, eller etablere ny. De må tilrettelegges for variert bruk, og lekeplassen må være tilgjengelige for alle. Kort avstand fra der man ellers ferdes, skaper trygghet og sikrer at uteområdene faktisk blir tatt i bruk. Ifølge Alina Sandberg er problemet «…at den enkelte lekeplass er liten med få tilbud, det egner seg for kortvarig lek og fenger ikke barn i ulike alderskategorier.»
Dette stemmer også med våre funn. Mange anlegg fylles med lekeapparater for de yngste, mens det er lite som interesserer ungdommen. Fra et folkehelsesynspunkt er dette alvorlig fordi det er i denne alderen at aktivitetsnivået er særlig lavt. Bare 40 prosent av jenter på 15 år tilfredsstiller anbefalingene om daglig fysisk aktivitet, mens tallet for gutter er 50 prosent. Uteområdene må støtte utviklingen av motoriske ferdigheter over hele aldersspennet.
«For barneføtter er det lang vei å gå fra Finalebanen til sentrum for å spise lunsj», skriver Sandø videre. Byggforskserien anbefaler at uteområder for lek og aktivitet plasseres slik at barna kan nå dem innen ti minutters gange fra boligen. Uteområdene må ses i sammenheng med resten av nærmiljøet for å ivareta barns og unges behov for trygge omgivelser og sikre forbindelsesveier.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe