«Å sette seg ned pent og pyntelig i sofaen for å ta opp et tema jeg var skrekkslagen for å si høyt, selv for meg selv, ble for skremmende» skriver Dan-Anders Normann i dette debattinnlegget.
Etter å ha sett tv-serien «Jævla homo» på NRK, sitter jeg igjen med en del tanker om det å være homofil og det å komme ut som homofil til familien.
Jeg har hørt og lest andre historier om hvordan det var å komme ut av skapet til den nærmeste familien, samt familiens reaksjoner på at deres barn/barnebarn er homofil.
Noen historier er rørende, mens andre ikke er fullt så overøst av kjærlighet til dem som er i en så svært sårbar situasjon.
Les også kronikken: Skeiv historie må fram i lyset
Les også: «Det vil ta tid før dere klarer å innrømme at dere har en sønn som er homo.»
Rørende scene
I tv-serien «Jævla homo» er det en gutt som kommer ut av skapet til sine foreldre. Denne scenen gjør meg veldig rørt og glad fordi jeg har lignende erfaring med egen «coming out show». Jeg fikk høre det samme som: «det har vi visst hele tiden» og «det er jo samme gutten». Disse ordene ga en utrolig betryggende følelse, og jeg opplevde å bli akseptert som den jeg er, noe jeg hadde holdt inni meg i nærmere ti år.
I motsetning til i tv-serien, hadde jeg en litt utradisjonell måte å komme ut av skapet på. Det skjedde på en strippeklubb i Praha med en promille nærmere 1,5. For meg var dette den beste måten å komme ut på.
Å sette seg ned pent og pyntelig i sofaen for å ta opp et tema jeg var skrekkslagen for å si høyt, selv for meg selv, ble for skremmende, men vi er alle forskjellige.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg tenker at jeg var heldig som måtte amputere benet i 2017, og ikke i 2018
Mer debatt: Nyhavna er for verdifull til å erstattes av rikmannsboliger
Krever styrke
En ting jeg ikke forstår, er folk som ikke er stolt av at sønnen/datteren er homofil. Det krever guts og styrke for å «skille seg ut», og ikke minst ærlighet ovenfor familien i noe som er en veldig privat sak, egentlig. Hvis ikke det er noe å være stolt av så vet ikke jeg.
Det er ikke det man gjør som homofil man trenger være så stolt av (er man stolt av det et barn gjør som heterofil?). Det viktige er å være glad for at ditt barn har fått det bra med seg selv og kanskje har funnet kjærligheten. Det er DET det handler om.
Så til dere som heller går rundt grøten enn å erkjenne fakta: Kompis og venn er ikke gode synonymer til ditt barns store kjærlighet, det er en ganske så stor skuffelse.
Og til deg som stiller spørsmål: JA, det er nøye.
Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
