I år er det 60 år siden det vitenskapelige grunnlaget for å avverge ødeleggelsen av jordas ozonlag begynte for alvor. Først i 2050 kan det beskyttende laget være i naturlig stand.

De fleste vet det er lurt å beskytte huden mot ultrafiolett stråling (UV) fra sola ved hjelp av ulike solfilter. Dette for å unngå forbrenninger og kreft i hud og føflekker.

For eksempel dør rundt 8.000 amerikanere og over 200 nordmenn årlig av slik kreft. Jorda har imidlertid sin egen løvtynne solskjerm. Ozonlaget beskytter oss og alt annet liv på jorda mot 95 prosent av den ultrafiolette strålinga.

Uten ozonlaget, ville UV-strålinga rive arvestoffet i cellene i fillebiter. Strålinga ville skadet synet vårt, ødelagt immunforsvaret og ulike kjemiske forbindelser i kroppen vår.

Det samme ville skjedd med dyr og planter. Avlinger ville blitt ødelagt, og matforsyningen ville kollapset. Kort sagt, uten ozonlaget ville det neppe vært liv på jorda slik vi kjenner det.

I år er det 60 år siden det vitenskapelige grunnlaget for å avverge ødeleggelsen av jordas ozonlag begynte for alvor. I 1957 - under det store, geofysiske året - startet nemlig den omfattende, internasjonale kartleggingen av ozongass i atmosfæren. Flaks!

Ozon er en flyktig oksygenforbindelse (O3) som ble oppdaget i 1830-årene. I 1920-årene forsto Gordon Dobson og F.A. Lindeman at ozon spilte en viktig rolle i atmosfæren. Den dag i dag blir ozon målt i Dobson-enheter (DU). På den tida var det imidlertid få som forsto at gassen var avgjørende for alt liv på jorda.

Det er den ultrafiolette strålingen fra sola som tvinger oksygen i atmosfæren til å slå seg sammen med to andre oksygen-molekyler. En uskadd atmosfære inneholder en stabil mengde ozon -omkring ett av hvert 100.000 molekyl.

Ozon finnes også ved bakken og i resten av atmosfæren, men det er seks ganger mer ozon i stratosfæren enn ved havoverflaten. Hvis alt ozon befant seg ved havoverflaten, ville ikke laget blitt mer enn tre millimeter tykt (300 DU).

Les også: Må tilpasse seg et tøffere klima

I 1928 oppdaget industrikjemikere at såkalte fluorkarboner (KFK og HFK) var nyttige drivgasser i bl.a. kjøleskap, luftkondisjoneringsanlegg, spraybokser og isoporproduksjon.

I 1985 lå det globale forbruket på 1,8 millioner tonn KFK. Stoffet fordamper lett, og har lang levetid i atmosfæren. Det er kloret i KFK som ødelegger ozonet. Ett eneste klor-atom kan ødelegge 100.000 ozon-molekyler.

Hadde industrien valgt ett annet stoff, nemlig brom, som gjør omtrent samme nytten, ville man lyktes i å ødelegge ozonlaget - med dødelig virkning.

Brom har 45 ganger større evne til å ødelegge ozon. Stoffet ble brukt i brannslukkings-systemer under navnet Halon, men i liten målestokk. Heldigvis er det dyrere enn KFK. Flaks!

I 1970-årene begynte registreringer av ozon i stratosfæren (10-50 km. over bakken) over Antarktis å se underlige ut. Instrumentene registrerte ozon-tap i et halsbrekkende tempo. I 1955 inneholdt lufta 320 Dobson-enheter. I 1975 var det 280, i 1990 bare 90.

Resultatene så såpass merkelige ut, at de først ble forklart ved instrumentsvikt. Media omtalte «ozon-hullet» i humoristiske vendinger. Et hull i ozonlaget er et område i atmosfæren med mindre enn 220 DU.

Allerede i 1974 påviste forskerne Paul Crutzen, F. Sherwood Rowland og Mario Molina at menneskeskapte kjemikalier reduserte ozonlaget. I 1995 fikk de Nobelprisen i kjemi.

Det var forskeren James Lovelock (Gaia-hypotesen) som på 70-tallet bygde instrumentet som målte KFK i atmosfæren. Han fant svært små mengder KFK, men etter å ha møtt DuPont-kjemikeren Lester Machta i 1973, forsto han betydningen av målingene. Flaks!

DuPont var hovedprodusent av KFK (freon), og Machta påviste at Lovelock hadde funnet nesten all KFK som var laget. Machta diskuterte saken med andre kjemikere, deriblant Mario Molina. Han oppdaget at KFK-utslipp hadde økt klor-nivået i stratosfæren til fem ganger det normale.

Det vitenskapelige bevismaterialet var på den tiden ikke 100 prosent sikkert, og DuPont utnyttet tvilen til å iverksette en massiv kampanje for å hindre at KFK ble forbudt. Dermed gikk det 10 verdifulle år med ødeleggelse av ozonlaget før opinionen tvang politikerne til å forby KFK.

I 1985 møttes 20 land i Wien og undertegnet en protokoll for beskyttelse av ozonlaget. I 1987 kom de definitive bevisene for KFKs nedbrytende virkning på ozon, og man fikk Montreal-protokollen.

Den er strammet inn både i 1990 og -92. Reduksjonen av KFK oppnådd med finansielt overskudd for industrien. Ironisk nok hadde DuPont hadde tapt både penger og omdømme på motstanden.

I 2000 var «ozonhullet» blitt et område på 28 millioner kvadratkilometer, pluss en ytterligere «glorie» av uttynn-et ozon som dekket mesteparten av kloden sør for 40. breddegrad. I 2010 stanset imidlertid også Kina bruken av KFK, og i 2050 kan mengden ozon i atmosfæren være tilbake på 1980-nivå.

Ødeleggelsen av ozonlaget har trolig kostet hundretusener av mennesker livet. Forskerne reddet imidlertid både oss og resten av dyre- og plantelivet fra en omfattende miljøkatastrofe. I dag har ozon-historien kommet i skyggen av CO2-utslipp av klimaproblematikk.

Hva kan vi lære? Jeg vil anbefale folk å ta «føre var-prinsippet» på alvor, stole på uavhengige forskere og behandle alle med økonomisk interesse i å fortsette med dagens klimagass-utslipp med stor skepsis.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.