«Med egne ord»: Frode Bergum så vennen dø i en arbeidsulykke. Det endret livet hans. I debattspalten «Med egne ord» ber Adresseavisen folk som har vært i mediebildet, om å fortelle hvordan de selv har opplevd saken de er omtalt i.
En arbeidsulykke i 2014 skulle endre livet mitt. En av mine nærmeste venner dør, jeg er like ved, men klarer ikke å gjøre noe for å redde livet hans. Den livløse kroppen til Kris, inn over ripa på båten. Dette øyeblikket vender tilbake i mareritt igjen og igjen. Både Kris og ulykken er en del av hverdagen min. Åtte år har gått siden han døde. Traumer, skyldfølelse, angst og alkohol for å glemme. Alt sauset seg sammen. Kroppen husker alle de vonde følelse. Husker lammelsen og maktesløsheten. Jeg har vært mye redd og er fremdeles mye redd, men det blir bedre.
I ettertid har jeg fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). I årene etter ulykken slet jeg med selvmordstanker. Angst. Depresjoner. Jeg kunne få panikkanfall på bussen eller butikken. Hver dag var en kamp. Hadde det ikke vært for barna mine, er det ikke sikkert jeg hadde vært her i dag. På et tidspunkt måtte jeg velge, og jeg valgte å være en pappa. Jeg valgte å være i livene til barna mine, se dem vokse. Siden da har jeg kjempet for livet, for dem – for meg selv.
Han ble ufør etter dødsulykke på Frøya – nå får han 1,7 mill.
Det har vært en lang vei. I åtte år har jeg kjempet for å få det bedre. Det har kostet. Det er har vært mange nederlag underveis. Jeg føler at jeg har mistet mye. Familien min har også måtte leve med en far og kjæreste som ikke har håndtert livet godt i perioder. Det har også kostet. De har levd med en far som har vært forbannet, lei seg, apatisk. Det vet jeg er en stor belastning, og noe barna har hatt det vanskelig med. Lenge hadde vi ikke et språk for å snakke om det som var vanskelig. Det tok tid å få hjelp.
Menn er generelt mindre snakkesalige en kvinner. Særlig om de vanskelige tingene. Psykisk helse er kanskje noe av det vanskeligste å snakke om for menn. Det var det også for meg. Paradoksalt nok, opplevde jeg ikke at behandlingen av min PTSD ble bedre før jeg klarte å være åpen om diagnosen. Før jeg sa klart ifra, slo i bordet og ba om hjelp. Angsten slapp taket da jeg våget å være sårbar, da jeg sluttet å være så opptatt av å fremstå tøff. Da jeg endelig møtte min største frykt, min psykiske helse og diagnose.
Jeg hadde fått genseren gratis, plutselig visste alle det
Gradvis ble jeg mindre sint. Hverdagen mer overkommelig. Jeg har vært gjennom en lang traumebehandling. Og selv om hjelpen umiddelbart ikke føles riktig, så blir det litt bedre for hver dag. Det er så lett å bli utålmodig og avfeie behandling som unødvendig eller meningsløst. Da er det viktig å huske at ting tar tid.
Mange menn tørr dessverre ikke å be om hjelp. Jeg vil selvfølgelig oppfordre alle til å gjøre det. Våge å møte seg selv og si ifra om det vanskelige. I mitt tilfelle, var det et traume som utløste PTSDen. For andre kan det være en tøff barndom, en medfødt sårbarhet eller andre årsaker. Vi menn topper selvmordsstatistikken. Det er det ingen gode grunner til. Ved å være åpen håper jeg at andre kan gjøre det samme, be om den hjelpen de sårt trenger. Vi har ingen å miste.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Derfor vil vi vite hvor fisken dør
Hørte de ikke hva hun sa?