«Sjefen er nesten alltid en mann» skriver Trygve Lundemo i sin kommentar i Adresseavisen 12.09. Det er en interessant og tankevekkende kommentar til det nye mannsutvalget, og til mannens problemer i samfunnet.
Uten å gå videre inn på disse problemene har jeg lyst til se litt nærmere på påstanden om at sjefen nesten alltid er en mann. Lundemo spør videre om det kan være slik at kvinner ikke ønsker sjefsjobber.
Ikke rart at mange menn blir ensomme
Det stemmer sikkert at de fleste sjefer i næringslivet er menn, men i resten av samfunnet er det slett ikke slik. Innenfor sektorer som helse, undervisning og kultur, er de fleste sjefsstillinger besatt av kvinner. La oss bare ta en opptelling på toppnivå i vår egen by.
Vi starter med: Ordfører Rita Ottervik og nevner videre rektor ved NTNU Anne Borg, administrerende direktør for St. Olavs Hospital Grethe Aasved, administrerende direktør for Museene i Sør-Trøndelag Karen Espelund, teatersjef ved Trøndelag Teater Elisabeth Egseth Hansen, direktør for Olavshallen Anne Elisabeth Wedø, direktør for Trondheim Symfoniorkester og Opera Anne Kathrine Slungård, VM-sjef Berit Svendsen, samt, ikke å forglemme, Lundemos egen leder, sjefsredaktør Kirsti Husby.
Selv om jeg er i overgangsalderen, har jeg ikke gått ut på dato
Er ikke dette en imponerende liste over kvinner i krevende og ansvarsfylte posisjoner? Den viser vel med all mulig tydelighet at kvinner både vil og kan være sjefer. Så hvorfor er det da så få kvinnelige sjefer i næringslivet? Mangler kvinnene kompetansen som kreves, eller er det interessen som mangler?
Jeg tenker at der det bare er menn i ledelse og styrerom, der ansettes det bare nye menn. Derfor er det kanskje ikke slik at kvinner ikke vil bli næringslivssjefer, men at det er næringslivet som ikke vil ha kvinner som sjefer.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.