Russlands invasjon av Ukraina var et klart brudd på folkeretten. Det kan imidlertid virke som at folkeretten er irrelevant og at Russland gjør som de vil. Men så enkelt er det ikke.

Den væpnede konflikten (krigen) mellom Russland og Ukraina startet med Russlands væpnende angrep og invasjon av Krymhalvøya med hybride virkemidler i februar 2014. Våpenmakt ble brukt, men skudd ble ikke løsnet. Krymhalvøya ble deretter ulovlig annektert av Russland. Like etter startet stridighetene i Øst-Ukraina mellom ukrainske styrker og separatistiske opprørsgrupper støttet av Russland.

For ett år siden, 24.februar 2022, gikk konflikten over i en ny fase med det russiske forsøket på en storstilt invasjon av hele Ukraina. Nå var ikke lenger krigføringen fordekt, den var helt åpen. Likeså folkerettsbruddet.

Angrepet på Krym og etter hvert resten av Ukraina, er åpenbare krenkelser av Ukrainas suverenitet og dermed et klart brudd på folkeretten og FN-paktens maktforbud. Angrepet har derfor blitt fordømt på det sterkeste av FN, men FNs formaninger om å stanse krigen har ikke nådd frem. Men det betyr ikke at FN er irrelevant. Verdens viktigste talerstol er i FN, og det som blir sagt der, blir lyttet til og betyr noe – også i Russland. Selv om det ikke får avgjørende betydning.

Angrepet på Krym i 2014 utløste Ukrainas selvforsvarsrett etter FN-pakten. Men Ukraina valgte å ikke kjempe. Ukraina valgte imidlertid å forsvare landet den 24. februar 2022. Andre stater kunne da med folkeretten i ryggen uttrykke full støtte til Ukraina, fordi Ukraina var utsatt for den mest alvorlige forbrytelse – en angrepskrig.

Vestlige stater og Nato kunne valgt å intervenere på Ukrainas side, i tråd med folkerettens regler om retten til kollektivt selvforsvar. Likevel har Nato hittil avstått fra dette, fordi man frykter for konsekvensene av en åpen krig mellom Nato og Russland.

Norge og Nato har imidlertid støttet Ukraina med mye våpen og annet. Det ble hevdet at Norge dermed ble medkriger og deltakende i konflikten. Men det er ikke riktig. Våpenstøtte er ikke det samme som krigsdeltakelse. Rettslig spiller det heller ingen rolle hvilke våpen man bidrar med, om det er panservernraketter, stridsvogner eller kampfly. Våpen er våpen, rettslig sett, men ikke nødvendigvis politisk sett.

Krigen har også ført til debatt om Norges sikkerhet og beredskap. I aprildagene i 1940 var ikke beredskapen god nok. Dessuten kjente flere på betydelig usikkerhet rundt regjeringens og Forsvarets handleplikt og handlingsrom, noe som førte til mye handlingslammelse. På den annen side kan rettsusikkerhet også lede til overilt og feil maktbruk. Begge deler må forebygges. Klarhet og kunnskap om folkeretten og norsk militær beredskapsrett, om handleplikter og handlingsrom, er derfor viktig. Å vite hva man kan og bør gjøre er spesielt viktig i akutte og uavklarte situasjoner og i møte med hybride virkemidler som droner, sabotører og annet, såkalte gråsonescenarier. Det er litt sent med juridiske utredninger når det smeller.

Selve krigføringen i Ukraina og krigføringsreglene har konstant vært et viktige tema det siste året. Når en væpnet konflikt først har brutt ut, er krigføringsreglene (krigens folkerett) klar på at bare militære styrker og gjenstander lovlig kan angripes. Selv om krigens folkerett tolerer utilsiktede sivile følgeskader innen rimelighetens grenser, skal ikke sivile angripes. Sivilbefolkningen skal skånes i størst mest mulig grad. Vilkårlige angrep mot sivile i Ukraina, henrettelser, tortur og annet er i strid med folkeretten og anses som krigsforbrytelser. I tillegg brytes menneskerettighetene.

I Forsvaret arbeidet jeg en del med målutvelgelse i Norge og Nato. Måten Russland fører krig på, forundrer meg. Ikke bare er den ulovlig ved at sivile utsettes for grusom voldsbruk. Krigføringen er også lite effektiv. Militær målbekjempelse handler om å oppnå en effekt og å nå en målsetting med begrensende ressurser. Angrep på sivile har historisk sett liten effekt, utover å terrorisere sivilbefolkningen og påkalle vrede og motstandsvilje. Når Russland har begrenset med våpen, soldater og annet burde de prioritert annerledes. Krigens folkerett er ikke til hinder for effektiv krigføring.

Det siste året har statsledere i både Ukraina og Russland stadig referert til folkeretten. Det viser i det minste at folkeretten er relevant på begge sider, selv om rettsreglene tolkes vidt forskjellig. Russland argumenterer konstant for at de opptrer i samsvar med folkeretten. På den andre siden bruker vesten og FN nettopp folkeretten til å kritisere Russlands krigføring og legitimere støtte til Ukraina.

Når krigen forhåpentligvis tar slutt, kan folkeretten også få en viktig rolle. Arbeidet med innsamling av bevis på krigsforbrytelser startet tidlig. Dermed legges det til rette for et rettsoppgjør hvor stater, ledere og offiserer stilles til ansvar for sine handlinger, blant annet ved Den internasjonale straffedomstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I hvilken grad rettsoppgjør er gjennomførbare i praksis, vil vise seg.

Folkeretten er altså høyst relevant, men krigen har også synliggjort folkerettens og den internasjonale rettsordenens begrensninger. Rettsregler har nemlig ingen magisk kraft som medfører at dersom noe er ulovlig, så vil alle rette seg etter det. Slik fungerer det ikke internasjonalt, og slik fungerer det heller ikke i nasjonalt i Norge. Selv om de fleste følger reglene, er det alltid noen som ikke gjør det. Men rettsreglene mister ikke sin relevans av den grunn, snarere tvert om.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe