Sri Lanka står på randen av en humanitær katastrofe, fremprovosert av terror, pandemi – og dårlig politikk.
Sri Lanka er i dyp krise. Store økonomiske problemer i kjølvannet av terrorangrep, pandemi og flere års vanstyre har tvunget president Gotabaya Rajapaksa til å rømme landet. Befolkningen opplever akutt mangel på medisiner, strøm og drivstoff, samtidig som inflasjonen har skutt i været. Nå står landet på randen av en humanitær katastrofe – der verdenssamfunnet må være sitt ansvar bevisst.
I 2019 ble Sri Lanka rammet av flere islamistiske terrorangrep, noe som gikk hardt utover den viktige turistindustrien. Det banet også veien for at Rajapaksa-familien igjen kunne komme til makta – med løfter om sikkerhet og økonomisk fremgang. Men problemene vedvarte da verden ble rammet av koronapandemien. Det har ikke hjulpet at myndighetene har gjort en rekke grove feil.
Sri Lankas president Rajapaksa har flyktet til Maldivene
Siden slutten på borgerkrigen i 2009 har eksporten fra landet vært lav. Handelsunderskuddet har vokst seg stort, samtidig som beholdningen av utenlandsk valuta har forvitret på få år. Forsøk på å løse krisen har gjort vondt verre: I fjor ble det nedlagt forbud mot import av kunstgjødsel, noe som resulterte i mislykkede avlinger. Populistiske skattekutt har ført til at offentlige inntekter har stupt.
I april klarte ikke landet å betale renter på deler av sin massive utenlandsgjeld. Kina er en stor kreditor. Verdensbanken har gått med på å låne landet mer penger, mens Det internasjonale pengefondet nå vurderer det samme. Forutsetningen er at både skatte- og rentenivået i Sri Lanka økes, samt at landet får en stabil regjering på plass.
For få år siden var Sri Lankas økonomi sterk – nå er det full kollaps
Rajapaksa-dynastiets tid bør med dette være forbi. Den har vært preget av korrupsjon og nepotisme, der familiemedlemmer er blitt innsatt i sentrale posisjoner – og store utenlandske lån er blitt sløst bort på lite innbringende prosjekter.
Det er likevel viktig at verdenssamfunnet stiller opp for å hindre at landets 22 millioner innbyggere lider unødvendig i tida som kommer. Det må skje i kombinasjon med krav til fornuftig økonomistyring og reelt demokrati.