På butikken, 8. mai i Trondheim er det fortsatt mulig å møte Norges siste Auschwitz-overlevende på butikken. Edith Notowicz heter hun, og selv om jeg egentlig ikke kjenner henne, er hun kanskje det mennesket i verden jeg respekterer aller høyest.

Da hun var 15 år ble hun skilt fra familien og sendt fra Ungarn til Auschwitz. Familien så hun aldri igjen. I Auschwitz ble hun utsatt for «dødsengelen» Dr. Mengeles eksperimenter, og frarøvet muligheten til å få barn for alltid. Hun er ikke høy, men du finner ikke et mer høyreist menneske enn henne. – Man kan ikke gå rundt og hate hele livet, pleier hun å si som forklaring på at hun er så full av livsglede.

Jeg tok kontakt med henne en gang tidligere jeg også møtte henne på butikken. Jeg har nemlig lenge hatt en drøm om å få henne til å delta i en samtale om tilgivelse.

– Det går ikke, da er jeg på reise! svarte hun kontant og med sin karakteristiske østeuropeiske aksent. Men hun var ikke avvisende til tanken på et seinere tidspunkt.

Hun er ikke høy, men du finner ikke et mer høyreist menneske enn henne, skriver Trond Åm om Edith Notowicz. Foto: Richard Sagen

I går så jeg henne igjen, på selveste 8. mai, i grønnsakavdelinga. – Fru Notowicz, sier jeg. Jeg tiltaler ingen på den måten ellers. Men det føltes veldig naturlig overfor en person som er 95 år gammel og har overlevd Auschwitz, og hver dag går rundt i byen som en moralsk seier over nazismen.

Hun deltar gjerne i en samtale, sier hun vennlig, hvis hun ikke er på reise. – Jeg har nettopp vært i Sveits, og skal snart reise igjen. Jeg må reise mens jeg fortsatt kan. Jeg er jo 95 år! sier hun og ler. Så snakker vi litt om tilgivelse og hva det betyr.

– Så du førstesida av avisa i dag? spør hun. Tenk på de millioner av mennesker som døde, på alle mødrene som mistet sine kjære sønner og menn og barna som mistet sine fedre. Så ser jeg på avisas første side at det ble stjålet sjampo. Jeg begynte å gråte!

Jeg kan ikke si meg annet enn enig, og blir igjen slått av det helt særlige i at det er mulig å gå på butikken på selveste frigjøringsdagen og møte den siste i Norge som overlevde Auschwitz og Holocaust. Men hvem skal huske etter henne?

Så forlater vi hverandre for å handle videre på hver vår kant. Men jeg ser at hun slår av en prat med mange. Med de ansatte i butikken, med bekjente. Den siste gangen står hun i kø for å betale, med dagens middag i hånden. Når hun ser meg, smiler hun varmt og vinker lystig med middagen.

En versjon av denne teksten ble først publisert på Facebook.

Bli med i debatten. Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.