Daniel Johansen Spaltist i Adresseavisen og førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur og teknologi på NTNU

Kriser tvinger samfunnet til å kutte ned på tull. Bygg- og eiendomsbransjen har mye å gi.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Ideen om at eiendom alltid vil stige i verdi har drept de fleste idealer innen bo- og byggekulturen de siste tyve årene. Selv de kjipeste og billigst utførte kott (kalt leiligheter) i Trondheim har gått som varmt hvetebrød så lenge folk kan huske. Det er årevis siden det eksisterte en reell sammenheng mellom pris og kvalitet på nybygg i byen vår. Nå begynner virkeligheten å innhente boomen.

Det farlige med evig oppgangstid er at den spiser kvalitet til frokost. Når hørte du sist en ledende politiker snakke om gode boliger? Det har blitt pratet mye om tette boliger, mange boliger, energieffektive boliger. Men gode? Lys, kvalitet på materialer, planløsninger, særpreg, identitet? Jo da, noen i småpartiene snakker om det, men hvorfor har de store mistet interessen for bokvaliteten til sine velgere?

Politikere som bryr seg mest om å telle boliger, og utbyggere som kan produsere mange av dem, dersom de får lov til å bli rike uten innblanding, har styrt byutviklingen i manns minne. Nå er festen over! I september og oktober falt boligprisene her hjemme like mye som under finanskrisen i 2008, mens utlånsrenten stiger og stiger. Prisene på byggevarer er om lag 40 prosent høyere enn i 2019. Vi har trolig langt igjen før vi har nådd bunnen.

Denne krisen vil produsere mange tapere. Du kan leve med mye dritt bare du er sikker på å tjene penger på eiendommen du har kjøpt, men hva skjer i det øyeblikket gjelden overgår verdien? Hva skjer når den dagslysfattige, gipsede toromsen pakket inn bak billige fasadeplater på Byåsen går fra å være en investering til et tapsobjekt? Ser det offentlige Norge den fortvilte situasjonen uholdbart mange kan havne i? Kan de som har kjøpt nye boliger de siste 15 årene bli vår egen falne og desillusjonerte middelklasse?

Man må samtidig alltid utnytte kriser til å skape positiv forandring, og vi har et skremmende godt grunnlag. Vi står midt i en krig, en klimakrise, politisk tillitskrise, matkrise, energikrise. Det virker som et helt liv siden nordmenns største bekymring var en smørkrise. Verdenssituasjonen vil snu opp ned på bo- og byggekulturen i årene som kommer enten vi vil det eller ei. Konjunkturene, varetilgangen, prisveksten, renovasjonskostnadene, gjenbruks og klimakravene vil sette bråstans for måten vi har bygd landet på i flere tiår. Spørsmålet er bare om vi klarer å omstille oss i tide.

EU-kommisjonen slår fast at 85–95 prosent av bygningene som finnes i Europa i dag vil være der i 2050. Restaurering og forbedring av dagens bygg er derfor en av EUs viktigste satsingsområder. I arkitektmiljøet på NTNU snakker de fleste nå om at tiden er over for å rive eksisterende bygninger til fordel for nybygging. Noen spør til og med når vi reiser det siste rene nybygget? Arkitektrollen er i historisk endring. Faget må kanskje for første gang belage seg på å forbedre det andre har tegnet, bygget og skapt før dem, heller enn å designe nytt. Byggebransjen står for 40 prosent av verdens energiforbruk. I 20 år har vi bygget hus med en levetid som bare så vidt passerer hvitevarene og kjæledyrene vi fyller dem med. Dette kan ikke fortsette om vi skal ha en framtid her på jorda.

Skal vi bygge nytt i en slik virkelighet må det vi reiser ha like høy kvalitet som de bygningene som ble reist for 120 år siden, og som fortsatt står. Hus som bortimot er evigvarende med normalt vedlikehold. En slik u-sving vil koste mer på kort sikt, men vil være billigere i det lange løp. Det er tross alt rimeligere å vedlikeholde et solid bygg i 200 år, enn å reise fem nybygg på samme tomt innenfor samme tidsrom. En påkostet bygning er i tillegg langt mer inspirerende å vedlikeholde enn en dårlig påkledd pappeske.

Når fortjenesten nå krymper og kostnadene stiger er det to veier å gå: Enten kan man være lojal mot modellen fra de siste 20 årene og la utbyggerne økse bort enda mer kvalitet. Eller så kan det offentlige Norge grave langt ned i kassen for glemte politiske virkemidler, og selv ta jobben med å bygge og ombygge det som utbyggerne ikke ser fortjeneste i.

En god start kan være å løfte kvaliteten på all den elendigheten vi har reist de siste tyve årene. Og ikke minst berge både økonomien og livskvaliteten til de utsatte sjelene som bor i disse husene.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe