Idrettslagene bør komme på banen for å finne løsninger for den dalende oppslutningen fra frivillige foreldre. Spørsmål om hva barneidretten skal være, hvilken rolle klubbene skal ta og hvordan frivilligheten forvaltes, er spørsmål som ikke besvares ved å rette pekefingeren mot antatt late foreldre.
Jeg leser med interesse innlegget til Karianne J. Osmundsvåg om frustrasjonen ved at stadig færre foreldre engasjerer seg frivillig i barneidretten. Både fordi jeg føler meg truffet av kritikken som rettes mot de 98 prosent av foreldre som gir uttrykk for at andre gjerne må ta seg av barneidretten, men også fordi jeg mener at løsningen på problemet ikke utelukkende finnes i å stramme opp antatt late foreldre.
Posten hedrer frivillige i nytt frimerke
Frivillig deltakelse i idrettsklubber karakteriseres av lav inngangsterskel og stor takhøyde. Med andre ord, man kan bidra litt eller mye. Men, de som stiller med mye positiv entusiasme, har gode forutsetninger for å sette premissene for aktivitetene. Stort omfang av (spesialiserte) aktiviteter innen et årskull av barn blir i dette perspektivet gjerne sett som et uttrykk for en velfungerende organisasjon og for at frivilligheten fungerer. I et slikt perspektiv vektlegges også det sportslige gjerne framfor det inkluderende.
Klubbenes styring av aktivitetene er rundhåndet og reaktiv: Som frivillig forholder man seg til nokså vide rammer så lenge man er positivt entusiastisk. Min gjetning er at denne noe svevende styringen beror på en oppfatning om at man ikke skal rokke ved de frivilliges positive entusiasme. Og ikke uten grunn; frivillig engasjement har best grobunn når det legges til rette for eierskap og autonomi. Imidlertid mistenker jeg at denne oppfatningen har det lille mindretallet av ildsjeler som utgangspunkt.
Vi klager over dugnad, men hva er alternativet?
Dersom vi deler foreldrekullene grovt inn i kategorier basert på grad av entusiasme, har vi i den ene enden de nevnte ildsjelene: Entusiastiske og samvittighetsfulle voksne som bruker mye av sin tid på å aktivisere egne og andres barn. Gitt klubbenes svevende styring og positiv entusiasme som nøkkelen til gjennomslag vil ildsjelene være premissleverandørene for de aktivitetene som gjennomføres.
Blant flertallet av foreldre som framstår mindre entusiastiske, finnes en stor variasjon av beveggrunner for valget om å engasjere seg. Vi kan dele disse inn i følgende kategorier: betinget positive, betinget negative og ubetinget negative.
I første omgang er den enkleste løsningen ut av frivillighetsuføret å appellere til de betinget positive. Disse stiller gjerne noen spørsmål eller betingelser knyttet til valget om å engasjere seg: Hvordan vektes egentlig mestring og inkludering opp mot spissing og prestasjon i klubben? Hvorfor skal man begynne med spesialiserte aktiviteter flere ganger i uka så tidlig? Hvorfor skilles jenter og gutter fra tidlig alder? Dette er spørsmål som setter begrensninger for de rent sportslige ambisjonene, men som har desto større vekt på det sosiale.
Nominert til årets ildsjel: – Klubben kunne ikke eksistert uten ham
Slike spørsmål plasseres raskt som en motsats til den entusiasmen som trengs for å drive barneidrett, og er verre å forholde seg til for klubbene enn et fravær av engasjement. Å avfeie slike spørsmål fører imidlertid til at de som var betinget positive trekkes mot å bli (betinget) negative. Og at man som forelder kanskje tenker at det tross alt er enklere å betale private tilbydere for halvårige kurs, hvor målsetninger og omfang av aktivitetene er tydeliggjort på forhånd.
Frivillig engasjement er en skjør blomst. Man må åpenbart reagere for å få flere foreldre til å engasjere seg i barneidretten. Men denne reaksjonen bør inneholde noen kritiske refleksjoner fra klubbenes side om hva barneidretten skal være og hvilken rolle klubbene selv skal ha i dette. Og – en villighet til å imøtekomme perspektivene til det store flertallet av foreldre som kunne ha engasjert seg.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe